Author

Redaktør - page 3

Redaktør has 123 articles published.

Slår hull i myten om sekulær vitenskap under opplysningstiden

Published on

Melding av: Priest of Nature: The Religious Worlds of Isaac Newton
Rob Iliffe, Oxford University Press, 2017.  522 sider, ISBN:978-0-19-999535-6.
Meldt av: Siobhan Ryan

Opplysningstiden blir ofte fremstilt som en homogen strømning i Europa hvor vitenskapsmenn støttet seg til et mekanistisk verdensbilde og delte «[e]t ikke-religiøst natursyn».1 En norsk lærebok i historie hevder f. eks. at «Opplysningstidens tenkere var utviklingsoptimister som mente at mennesket ved hjelp av kunnskap ville skape en bedre verden.»2

Et nyansert bilde

Newton var en tilbakeskuende naturfilosof med klokkertro på oldtidens filosofi. Portrett av Sir Isaac Newton av Thomas Oldham Barlow, publisert etter Sir Godfrey Knellers maleri (1689). Illustrasjonen brukt med tillatelse av © National Portrait Gallery, London

Rob Iliffe, professor i vitenskapshistorie ved Oxford University er én av mange vitenskapshistorikere som har nyansert dette bildet i senere tid, ikke minst gjennom sin siste bok, Priest of Nature: The Religious Worlds of Isaac Newton. Vi som leser boka sitter igjen med et inntrykk av at religion spilte en viktig rolle for opplysningstidens vitenskapsmenn i England. Ikke minst gjelder det Newton, som ikke selv tilhørte den mekanistiske tradisjonen og som hadde et høyst religiøst syn på det meste.

Selv om det stemmer at opplysningsfilosofene forkastet de gamle skolastiske forklaringsmodellene, var de også opptatt av å ikke hive babyen ut med badevannet.3 Kristen tro og antikkens filosofi mistet ikke sin betydning på 1600- og 1700-tallet, og for Newton var det en direkte sammenheng mellom de intellektuelle bragdene til oldtidens tenkere og prester, og det han selv hadde utrettet ved å legge grunnlaget for klassisk mekanikk og universell gravitasjon i Philosophiæ Naturalis Principia Mathematica.

Iliffe har tidligere bemerket at Newton brukte systemer av Evklid og Apollonius som mal for eget matematiske arbeid på 1600- og 1700-tallet. Ved å publisere Principia, mente Newton at han hadde gjenopprettet tapt kunnskap som oldtidens filosofer hadde kjennskap til.4

Naturens prest

Tittelsiden viser førsteutgaven av ei bok utgitt etter Newtons død. Boka inneholder Newtons tekster om Daniels åpenbaringer og Johannesåpenbaringen. Boka ble solgt via Skinner Auctioneers.

Som tittelen til Iliffes nyeste bok røper, var Newton en naturens prest som skrev utallige utredninger av bibelutdrag og som anså sine verk innenfor naturfilosofi (datidens betegnelse på naturvitenskap) som et middel for å fortelle sannheten om universets opprinnelse.5

For Newton var Guds egenskaper fullstendig forståelige6 og rom var uendelig (på engelsk infinitely) stort. I motsetning til Newton mente Descartes at rom var ikke-definerbart. Newton skrev at Descartes fryktet at man — ved å si at rommet var uendelig — trakk et likhetstegn mellom «rom» og «Gud». Newton brukte mye av sitt liv til å forklare at man kunne begripe uendelighet, både i betydningen matematiske uendeligheter og det guddommelige. I tillegg kritiserte han påstanden til Descartes om at mennesket kun var i stand til å fatte det uendelige som en negasjon (nektelse) av det endelige, altså en prosess som kunne foregå i all evighet.

Om paralleller mellom guddommelige evner og begrenset, menneskelig kapasitet, skrev Newton: «I can conceive all my owne powers (knowledge, activating matter, & c.) wthout assigning them any limits:»7 Dette var i motsetning til den mekanistiske filosofen Descartes som mente at en naturfilosof aldri ville kunne være i stand til å oppfatte Guds absolutte perfeksjon.8

I følge Iliffe var Newton like opptatt av å utrettelig samle inn data som støttet de religiøse teoriene sine, som han var av å underbygge sitt naturvitenskapelige arbeid. Men til tross for en generell likhet i tilnærming, var det likevel viktige forskjeller. Innenfor naturvitenskapen skilte Newton strengt mellom det som kunne bevises med matematisk sikkerhet og det som kun var hypotetisk eller gjetninger. Derfor tok Newton sterk avstand fra systemene til Aristoteles og Descartes, som han mente var hypotetiske. I religiøse spørsmål, derimot, trakk han et skille mellom det som faktisk sto i Skriften, og det som ble lagt til i ettertid av falske tradisjoner og menneskelig fantasi.

Vi kan selv gå til Newtons egne verk, som f. eks. Opticks, og finne henvisninger til det universets guddommelige opprinnelse som i ”…the fir[s]t Creation by the Coun[s]el of an intelligent Agent.”9

Religiøse hensyn var avgjørende

Newtons uortodokse tro trer frem i følgende utdrag fra Opticks der Newton sparker til kirkens doktrine om treenigheten og klager på katolikkenes fokus på kardinaldyder (klokskap, rettferdighet, mot og måtehold):

And no doubt, if the Worship of false Gods had not blinded the Heathen, their moral Philosophy would have gone farther than the four Cardinal Virtues; and instead of teaching the Transmigration of Souls…and dead Heroes, they would have taught us to worship our true Author and Benefactor.10

Iliffes Priest of Nature går lenger enn å si at religion var viktig for Newton. Boka hevder at religiøse hensyn var helt avgjørende for Newtons tidligste naturvitenskapelige arbeid.11

I følge Iliffe betraktet Newton sine gjennombrudd i fysikk, matematikk og optikk som puslebiter som hjalp menneskeheten til å gjenskape et mer korrekt verdensbilde; et verdensbilde som hadde blitt forvridd og pervertert av kirken etter 300-tallet.12  Videre så Newton seg selv som utvalgt til å bruke sin overlegne forståelse av både naturfilosofi og hellige profetier til å avdekke kunnskaper som gikk tapt i oldtidens kulturer. Ikke minst så Newton det som sin plikt å rette opp feilene i kirkens kronologi, vise at idéen om treenigheten var en pervertering, og tolke åpenbaringene til profeten Daniel. Et eksempel på dette er Newtons «korrigering» av dommedagen til (tidligst) år 2060.13

De store spørsmål

Iliffe vier også mye plass til å vise hvordan Newton anvendte en slags rettsalsargumentasjon14 til å tilbakevise sine intellektuelle motstandere og “tiltale” de korrupte katolikkene som lurte en passasje om den forkastelige treenigheten inn i Bibelen,15, den såkalte Comma Johanneum fra Johannes 5:7 som fins i utgaver av Det nye testament utgitt etter Jeromes tid (Jerome var mannen som oversatte bibelen til vulgærlatin).  Om du for eksempel finner en norsk Bibel utgitt før 1904, vil du kunne lese noe som ligner på følgende i 1 Johannes 5:7-8:

Thi de ere Tre, som vidne i Himmelen: Faderen, Ordet og den Hellig-Aand, og disse Tre ere Eet; og de ere Tre, som vidne paa Jorden: Aanden og Vandet og Blodet, og disse Tre vorde Eet. (Bibelen eller Den Hellige Skrift, Christiania, 1883.16

Newton tordnet om «that vehement universal & lasting controversy about the Trinity in Jerome’s time & both before & long enough after it».17

Andre har lenge forstått at Newton søkte bakover i tid for å finne svarene på de store spørsmål. Allerede i 1942 holdt den berømte økonomen og Newton-eksperten, John Maynard Keynes, en forelesning der han sa følgende:

Han var den siste av magikerne, den siste babylonier og sumerer, den siste store tenkeren som så ut over den konkrete og den åndelige verden med de samme øynene som dem som begynte å bygge opp vår intellektuelle arv for mindre enn 10 000 år siden.18

Til forskjell fra Keynes, har Iliffe analysert Newtons religiøse tekster i et helt nytt omfang. Som medgrunnlegger av the Newton Project, som siden 1998 har publisert alt som fins av Newtons teologiske tekster, skriver Iliffe (som også er utlært fysiker) om Priest of Nature at «It takes into account all the millions of his words on religion that have been published online…»19

Om leseren er enig i prinsippet om jo mer informasjon, jo sterkere er argumentet; er en annen sak. Men det virker rimelig at siden Newtons religiøse studier var like omfattende og teknisk krevende som hans undersøkelser innenfor naturvitenskapen, kan ettertiden ikke lenger avfeie Newtons religiøse arbeid som noe han drev med etter at hans kreative krefter tørket ut. Iliffe kaller en slik forvrengning av historien for «…the great Enlightenment myth»20 Det går ikke helt klart frem for undertegnede hvem det er som fremsetter et slikt ubalansert syn om Newton i dag. Iliffe nevner som eksempel Newton-biografen Jean Baptiste Biot, som levde på 1800-tallet.

Mottagelse

Boka Priest of Nature er blitt en kritikersuksess, og bokas timing må sies å være bra. I disse begredelige Brexit-tider har britiske anmeldere ønsket velkommen denne hyllesten til Storbritannias avdøde nasjonalhelt. Isaac Newton la tross alt grunnlaget for moderne fysikk, utførte banebrytende eksperimenter innen optikk og delte æren med Leibniz om å ha oppfunnet matematisk analyse.

Faktisk er det flere ting ved boka som bør vekke (og som, i USA, vekker) interesse utenfor Storbritannia. Idéen om at Newtons arbeid tok mål av seg ikke bare å finne tilbake til den sanne kristendommen, men også gjenopprette tapt kunnskap innen naturvitenskap, har nesten en Da Vinci-kode-dimensjon over seg.

Bildet viser tittelsidene fra et verk om metafysikk som Gunnerus skrev i 1757. På tittelsiden til venstre er Gunnerus avbildet med et ark der det står et sitat fra Bibelen. På hylla er en hodeskalle som minner om menneskers forgjengelighet. Tittelsiden til høyre viser en kvinne med speil og lampe. Lyset som stråler kommer fra en trekantformet sol (symbol for treenigheten). På fanget til kvinnen er et kartblad med det kopernikanske verdensbildet. I I følge Nøtvik Jakobsen (2015) viser de to bildene at man kan lese skaperverket som en naturens bok og dermed få innsikt i Guds vesen.

Skal jeg knytte bokas relevans mer direkte til opplysningstiden i Danmark-Norge, må det være at Norge i år markerer 300-årsjubileet for fødselen til biskop Gunnerus (1718-1773). Gunnerus stiftet i sin tid Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. I denne sammenhengen passer det å nevne historien om en brugd som ble harpunert utenfor Smøla sommeren 1763.  Gunnerus nærmest kastet seg over dyret, etter at huden var blitt fjernet og dyret utstoppet. Den berømte biskopen var nemlig en respektert naturhistoriker i sin samtid. Resultatet av hans utforsking ble artikkelen «Videre Oplysning om Brugden (Sqvalo maximo) Samt Beviis at denne, efter al Formodning, har været den Fisk, som opslugede Propheten Jonas».21 Som filosofisk og tidlig vitenskapelig retning på 1700-tallet, var naturteologien nemlig avhengig av og bekreftet av vitenskapelig etterforskning.

Priest of Nature gir et intimt innsyn i livet og utfordringene til en naturfilosof som var uenig i den rådende kirkens prinsipp om treenigheten men som visste å holde de religiøse meningene sine tett inntil brystet. Selv om Newton både var kjent med og mottakelig for samtidens nye idéer innenfor både metafysikk og matematikk, støttet han seg i stor grad til Skriften og oldtidens filosofer. Hans vitenskapelige livsverk må altså forstås som sterkt forbundet med både hans religiøsitet og forankring i oldtidens naturfilosofi.

***

Siobhan Ryan jobber som lektor i historie i Trøndelag fylkeskommune og har en MSc i vitenskaps- og teknologihistorie fra Imperial College, University of London.  Interessefeltet hennes dekker bl. a. Opplysningstiden med fokus på koblingen mellom religion og vitenskap og mellomkrigstidens teknologihistorie.

  1.  Pedersen, A. ”Naturens gjennombrudd”, 3.7.2017, hentet 30.6.18 fra https://ndla.no/nb/node/166947?fag=52253  ↩

  2. «Kapittel 1: Opplysningstid og revolusjoner», http://historievg3.cappelendamm.no/c308130/sammendrag/vis.html?tid=321385, lastet opp 2.7.18  ↩

  3.  Iliffe (2017) «The Chaldeans, Egyptians, and Persians had much older records than the Greeks and at one point Newton stated that if their records could be distinguished from the fictions of the Greeks, then the history of the times immediately after The Flood ‘could be written up with some degree of truth’».  s. 209.  ↩

  4.  Iliffe, R. Newton: A Very Short Introduction, «Although he had initially underestimated the achievement of Euclid in his Elements, he would later revere the classical accomplishments of Euclid and Apollonius, taking their approach to be the template for doing mathematical work». s. 23.  ↩

  5.  Ibid. Newton «…set out to address the great questions about the origins and nature of the universe, the place of humans within it, and the meaning of their lives…within a religious framework.» Se også ibid s. 244.  ↩

  6. Ibid, s. 97 ↩

  7.  ibid  ↩

  8.  Iliffe, Rob (2017), Priest of Nature: The Religious Worlds of Isaac Newton, s. 95, New York, 2017.  ↩

  9.  Newton, I. Opticks: Or, A Treatise of the Reflections, Refractions, Inflections and Colours of Light, 2. utg. London, 1718, s. 379.  ↩

  10.  Ibid, s. 381-382.  ↩

  11.  Iliffe (2017) Newton tok avstand fra den mekanistiske filosofen Descartes og fra materialisten Hobbes. Men når det gjaldt religiøs og politisk frihet, omfavnet Newton likevel opplysningstidens tankegods. «Independent enquiry and – within certain limits – respect for others with different views were the foundations of his ideal Christian society…», Iliffe, s. 18.  ↩

  12.  ibid, s. 245  ↩

  13. Iliffe (2007), Newton: A Very Short Introduction s. 127  ↩

  14.  For de som måtte være interessert i hvordan rettsaksargumentasjon får økt betydning i dag, f. eks. i striden om hvem får rett i vitenskapelige og politiske spørsmål om klimaendringer, se artikkelen «Climate in the courtroom» på http://www.lse.ac.uk/GranthamInstitute/news/climate-in-the-courtroom-litigation-is-increasingly-used-to-influence-action-on-climate-change/  ↩

  15.  ibid, Newton hadde en spesiell antipati mot doktrinen om treenigheten, som han mente var skyld i korrumperingen av kristendommen. ”Over half a century he expended vast energies attempting to understand the nature and origins of what he believed was a diabolical notion.”, s. 9.  ↩

  16.  Nedlastet 09. august 2018 fra http://bibelfellesskapet.net/component/tags/tag/1-johannes-5-7  ↩

  17.  Iliffe (2017), s. 382.  ↩

  18.  White, s. 13. Michael Whites populære biografi om Newton, Den Siste Trollmannen (2002), oversatt til norsk, diskuterer hvorvidt Newtons omfattende arbeid innen alkymi var sentrale for Newtons grensesprengende oppdagelser. White skriver om myte, vitenskap, metafysikk og fysikk, magi og mekanikk at «Newton skilte ikke mellom disse tingene på samme måte som oss».  ↩

  19.  Iliffe (2017), s. 22.  ↩

  20.  Ibid  ↩

  21.  Andersen et al (2008), Æmula Lauri, s. 380.  ↩

Share

Ei bok om brennende høvdinger

Published on

Melding av: Jens Olai Jenssen. Et brennende hjerte: Johan Castberg. Sosialpolitisk pioner og velferdsstatens banebryter, Kolofon forlag 2017.
Meldt av: Morten Haave

Gjøvik er en by som er glad i å vise fram sin historie. Går man den drøye kilometeren fra Gjøvik stasjon til stadion kan man passere ei rekke minnesmerker av lokale honoratiores som Ludvig Skattum, Niels Ødegaard, P. O. Bodding og Johan Enger. Byen kan også skryte av historikere på høyt nivå som Nils Ivar Agøy, Finn Olstad og Hans Olav Lahlum. Men noen biografi om byens mest framstående person gjennom tidene, Johan Castberg (1862–1926),1 har ikke kommet før nå, og da skrevet av den pensjonerte redaktøren for regionsavisa Oppland Arbeiderblad: Jens Olai Jenssen.

Boka er formet som en tradisjonell livsløpsbiografi, men har sterk vekt på Castbergs politiske liv. For det var politiker han var; justisminister 1908–10, Norges første sosialminister 1913–14, mangeårig stortingsmann og leder i det forsvunne partiet Arbeiderdemokratene. Jurist var hans profesjon, men som han utøvde kun når han ikke var innvalgt i nasjonale verv. Johan Castberg er kjent for sosialradikale reformer som blant annet ga arverett til barn født utenfor ekteskap, satte begrensninger for barnearbeid og så videre. Han var mer aktiv overfor Folkeforbundet enn det som har vært vanlig å vektlegge – og i dag nevnes han oftest i sammenheng med at hans navn er malplassert på et oljefelt i Barentshavet.

Hagiografen Jenssen?

Anders Beer Wilse: Statsraad Castberg. 1926. Foto: Nasjonalbiblioteket.

En snikende anelse kommer fra man starter på teksten, ja allerede når man leser bokas tittel Et brennende hjerte. Det kan virke som om boka muligens skal bygge opp under en heltestatus for Castberg, og dermed er mer en hagiografi enn en biografi.

Men la det være slått fast at den 400-siders boka har mange velskrevne partier. Partiet som utmerker seg mest handler om 1905, hvor Castberg var ilter motstander av Karlstadforliket. Sverige krevde at Norge for å bli selvstendig måtte rive festninger nær svenskegrensa, noe diplomatene og de fleste politikere godtok, men et mindretall av «karlstadstormerne» lagde et svært oppstyr. Rett etter tapte Castberg nok en kamp, den om Norge skulle bli republikk. Fortellingen om dette inneholder passe porsjoner om forsvarere og motstandere og den politiske konteksten er godt beskrevet.

Også avsnittene om konkrete saker som Castberg kjempet gjennom i det påfølgende tiåret er oversiktlig.

Alt i alt framstilles Castberg ikke som noen ren helgen. Hvem er vel det? I Castbergs tilfelle hadde de personlige egenskapene som brakte ham til topps, også en minusside. Han framstår til tider som lite pragmatisk, noe ensporet med manglende interesser utenfor politikken, og arrogant. Noen ganger må man lese litt mellom linjene. For eksempel står det at Castberg «gjorde seg til tider beryktet for timelange enetaler om sosialpolitiske og filosofiske spørsmål (s. 73). Dette var altså i samvær med venner.

Høvdinger på haugen

At en avismann som Jens Olai Jenssen har skrevet en bok av denne typen er helt nødvendig for den norske bokheimen og for historiefaget. Hvis all historie skulle vært skrevet på millionkontrakter ville det ikke blitt utgitt mye, og historikerstanden hadde nesten hundre år på seg til å skrive castbergiana – uten å gjøre det.

Ikke overraskende når boka er skrevet av en ikke-historiker mangler det fotnoter. Selvsagt ingen ønskesituasjon, men det er andre ting som er hovedinnvendingene med boka.

I store partier, særlig i starten, legger boka seg tett opp til høvdingtradisjonen i venstrebevegelsen som feirer en helterekke av framstående enkeltindivider. Det nokså gammeldagse ordet høvding brukes blant annet på s. 73, og på s. 216 står ordet brukt i sammenheng med en annen klisjé om Sagatun som «Fyrtårn for politikk og åndsliv».2

Anders Beer Wilse: Statsraaderne Urbye og Castberg. 1913. Foto: Oslo museum.

Høvdingbegrepet handler om menn og noen kvinner som rager over andre i kraft av sine livsgjerninger, og man trenger bare å nevne navnet for at leseren skal fylles av positive følelser for disse notabilitetene. Ikke sjelden skriver Jenssen i denne boka om hjemmene til sentrale medlemmer i ulike «kretser», med oppramsing av 4-5 viktige menn som «vanket der». I viktighet rangeres de fra Bjørnstjerne Bjørnson og nedover – Erik Vullum, anyone? – og tilhører altså venstrebevegelsen eller den såkalte norskdomsrørsla.

Når det derimot kommer til høyrefolk i Jenssens fortelling opptrer de som antagonister som sprer negativitet, stritter imot riktige eller sanne tiltak og utretter lite positivt på egen hånd.

Engasjementet på begge sider knyttes til følelser. For Castberg og hans kumpaner kommer følelsene fra hjertet, jf. tittelen på boka. Skriverier og taler fra deres side er glødende, brennende og flammende. For hans høyreantagonister er det mer snakk om raseri, hån, misunnelse og frykt – som ukontrollert «flyter over» (s. 71, 94). Når Castberg opponerer mot religiøse konservative, framgår det at deres religiøse følelser ikke har noe med hjertelag å gjøre. Av indre organer er det vel snarere vesica biliaris – galleblæren – som er i aksjon.

Mange kjenner kanskje denne fortellingen fra den gjengse skolehistorien. Hvorvidt det er en representativ fortelling om Norge burde vært drøftet mer opp mot perspektiver som for eksempel Francis Sejersted har kommet med. Castberg kjempet iherdig for hjemfallsretten, men hva mente han om nordmennene som utbygde disse ressursene? Var landets store og små entreprenører relevante for ham? I dag har jo småentreprenørene overtatt helt og holdent som den samfunnsgruppa som partiet Venstre kjemper fram.

Poenger om igjen

Omtrent 300 sider ut i boka overtas det politiserte perspektivet av en annen hovedinnvending. Det går rett og slett ut på gjentakelser og at poenger hamres inn unødvendig. Her er en sammenheng med at boka er mer eller mindre selvpublisert. En kan vel si det slik at mens noen forlag foretar en «tykk gjennomgang» av manus, holder Kolofon seg til en «tynn gjennomgang». Men uansett burde forfatteren hatt et mer bevisst forhold til beskrivelser og anekdoter som blir yndlinger og dukker opp igjen og igjen.

Det er for eksempel litt uheldig å måtte lese avsnittet «Barnets århundre» fra s. 308 for så å møte følgende avsnitt allerede på s. 337: «Barnets århundre». Begge avsnittene handler om svenske Ellen Keys bok med dette navnet, og påvirkninger i kjølvannet av den.

Noen ganger er det litt lenger mellom avsnittene som handler om akkurat det samme, for eksempel «Første sosialminister» fra s. 271 og «Sosialminister for barn» fra s. 352.

Og så var det sortien som statsråd. Den kom etter at Castberg i påsken 1914 reiste til Kai og Katti Anker Møller på Thorsø utenfor Fredrikstad «for å feriere, men også for å drøfte problemene i regjeringen» (s. 275). Det skal Jenssen ha, han varierer språket, for på s. 353 fortelles det om reisen til Thorsø «for å feriere, men også for å drøfte sin stilling i regjeringen» (min utheving).

Katti Anker Møller er viktig. Hun ble vekket som feminist hjemme i Hamar under lange samtaler med blant annet Castberg (som giftet seg med Kattis søster). Samtalene kom blant annet inn på at «fosterfordrivelse» var straffbart for kvinner, og en ung Katti Anker ble «forbauset og provosert» (s. 345). Og gjett hva vi 20 sider seinere får høre at de snakket om hjemme hos Anker i Hamar?

Straff for fosterfordrivelse. «Du verden hvor jeg blev forbauset», skreiv Katti Anker (s. 365), «jeg vilde ikke tro det. Var det mulig at en magt udenfra kunde rå over mit indre?».

Foto av en mor med to små barn, 1890-1920. Ukjent fotograf, Jernbanemuseet.

La oss legge til fra samme avsnitt at «Kroken til venstre når man gikk ut av hagestuedøren var yndlingsplassen. Der satt Castberg sammen med mor Mix og familiens døtre ofte og drøftet samfunnsforhold» (ibid.). Jenssen er noe uenig med seg selv i om kroken er innenfor eller utenfor hagestuedøra: «Yndlingsplassen var kroken til venstre ut mot havestuedøren på Sagatun. Der satt Mix og Johan ofte sammen med Katti (Kathrine) og drøftet de store samfunnsspørsmål» (s. 72).

Hva fikk Katti Anker høre der, mon tro? Jo, om «straff for fosterfordrivelse, noe hun ble svært forbauset over. Var det mulig at en makt utenfra kunne råde over hennes indre?» (ibid.).

Direkte sitater kan også gå sin seiersgang: «Kvinner vil spekulere i rike barnefedre», trodde for eksempel Sigrid Undset, og la til: «Minst hver femte kvinne vil heller forsørges ved å være kjønnsvesen enn ved å arbeide». Etter å ha fått sitatet på s. 334 dukker det opp igjen på s. 358. Sitatet går også sin seiersgang i en annen bok som tematiserer de castbergske barnelovene.3

Også gjentatt andres arbeid

Når det kommer til elektronisk søkbare sitater skal vi koste på oss en liten oppsummering om Johan Castberg: «Karakteristisk for Castberg er at nasjonale og sosiale spørsmål veves inn i hverandre. Han var tilhenger av et sterkt forsvar, men samtidig argumenterte han for at forsvarsutgiftene måtte veltes over på den bedrestilte del av befolkningen, og forsvarsorganisasjonen demokratiseres slik at vanlige folk kunne identifisere seg med den».

Dette er fra Øyvind Bjørnsons artikkel i Norsk biografisk leksikon, og hvorfor koste på oss det? Jo, fordi disse setningene finnes igjen i Jenssens bok på side 423. Formen er så godt som uforandret:

«Karakteristisk for Castberg er at nasjonale og sosiale spørsmål veves inn i hverandre. […] Castberg var tilhenger av et sterkt norsk forsvar, men argumenterte for at utgiftene måtte veltes over på de bedrestilte og for at forsvarsorganisasjonen demokratiseres, slik at vanlige folk kunne identifisere seg med den».

Her har altså Jenssen gjennomført en kraftprestasjon på over 400 sider. Boka var egentlig vel i havn. Men så skal bare et siste fyndord festes til papiret før strek settes. Noen ord som virkelig setter seg i leseren. Og da velger forfatteren å plagiere. Som avisredaktør kan han umulig være ukjent med normer og regler rundt dette. Uvegerlig går tankene til at det må finnes flere tilfeller av det gjennom boka.

Les gjerne boka, men gjør det neste sommer slik at du har tid til alle gjentakelsene. Jeg anbefaler dessuten å lese den på et av de mange vakre stedene i Gjøvik som Hovdetoppen, Eiktunet, Fastland, Vikodden, Bassengparken, Brufossen eller Gjøvik gård.

 

  1.  Nærmeste konkurrent, bortsett fra medlemmene i Vazelina Bilopphøggers da selvfølgelig, er båtmotor-guruen Ole Evinrude (1877–1934). Men han hører til i Hunndalen, i dag en slags amalgamert forstad til Gjøvik, men som alle lokale vet at ikke hører helt til Gjøvik by.  ↩

  2.  Jenssen har også skrevet bok om Høgskolen i Gjøvik, «Fyrtårn for kunnskap og innovasjon». En kunne spurt: hva kan en innlandsmann egentlig om fyrtårn? Men Jenssen er fra Smøla, så han reddes av det. Det er likevel påfallende at alt Jenssen liker blir kalt for fyrtårn, men der er han ikke alene, jf. uttrykk brukt om Albania på 1900-tallet. Apropos Albania er det morsomt å se for seg den velkjente rekka Marx–Engels–Lenin–Mao byttet ut med norske «høvdinger» som Sverdrup–Sars–Bjørnson–Nansen.  ↩

  3.  Skeie, Jon (2018). «Barnets rett», Historieblogg.no. Undset-sitatet trekkes fram i det som er en anmeldelse av antologien De castbergske barnelover 1915–2015 redigert av Geir Kjell Andersland. Jens Olai Jenssen bidrar i den, og Andersland i Jenssens bok, derfor må de to bøkene regnes som søsken. Kanskje vi til og med kan kalle bøkene for uekte søsken som likevel har like rettigheter, i Castbergs ånd.  ↩

Share

Barnets rett

Published on
Slottsplassen av Andreas Bloch. Oslo Museum.

Geir Kjell Andersland (red.), De castbergske barnelover 1915 – 2015, Cappelen Damm Akademisk 2015. (282 sider)
Meldt av Jon Skeie.

De castbergske barnelovene var en sosialpolitisk reform og et rettslig nybrottsarbeid som sidestilte barn født i og utenfor ekteskap og etablerte barnet som et selvstendig rettssubjekt, over 70 år før FNs barnekonvensjon i 1989. I 2014 ble barns rettigheter tatt inn i den norske grunnloven i et nytt kapittel om menneskerettigheter.

Den foreliggende boken er en antologi med 12 bidrag, hvorav tre er kortere bidrag fra barneombud, Anne Lindboe, tidligere justisminister Odd Einar Dørum og advokat Thea Totland. De øvrige ni er artikler på 25-40 sider som spenner fra det sosialhistoriske og det rettshistoriske til forvaltningspolitiske, idehistoriske og rent juridiske drøftinger. Seks av de ni artiklene er fagfellevurdert og fem av disse har sitt tyngdepunkt i det rettsvitenskaplige.

Verken forordet av barneombud Anne Lindboe eller innledningen av tidligere statssekretær i Sosialdepartementet, Geir Kjell Andersland, forteller leseren hva som er bakgrunnen for boken, eller hvordan den skal leses. Men ut fra tittelen og innholdet er det jo ganske tydelig at den skal oppfattes som en markering av 100-årsjubileet for De castbergske barnelovene og grunnlovsfestingen av barns rettigheter i 2014. Et hovedanliggende ser ut til å være å trekke en linje fra 1915 til 2014 og bruke markeringen av barnelovene «som gjorde barn til selvstendige individer nesten 75 år før FNs barnekonvensjon», til å argumentere for en videreutvikling av barns rettigheter i norsk politikk og lovgivning: Helt konkret ved å ratifisere den individuelle klageordningen til FNs barnekonvensjon og ved å gjøre barnevernsloven til en rettighetslov. Flere av forfatterne er inne på at dette ville være en naturlig forvaltning av «arven etter Castberg».

Kampen om barnelovene

De castbergske barnelovene som ble vedtatt av stortinget i 1915 var en blanding av helt nye lover og endringer av eksisterende lover. Det var totalt seks lover og lovendringer som samlet ble lagt fram i Odelstingsproposisjon, nr 5 1914: Lov om barn, hvis forældre ikke har indgaat ekteskap med hverandre; Lov om forandringer i arveloven; Lov om forandringer i loven om formueforholdet mellom egtefeller; Lov om forandringer i loven om adgang til opløsning av egteskap; lov om forældre og egtebarn; Lov om forsorg for barn.

Hovedmålet med lovene var i følge proposisjonen å «fjerne den urætfærdighet, at samfundets misbilligelse av foreldrenes illegitime forhold rammer barnet». Midlet var å gi barn født utenfor ekteskap samme juridiske rettigheter overfor begge foreldre som barn av foreldre som hadde inngått ekteskap. Barnet fikk dermed status som et selvstendig individ med rett til navn og arv etter begge foreldre, uavhengig av forholdet mellom foreldrene. Dette «maatte føre til en alminnelig debat om moral, om familieinstitusjonen og om kvinnens forhold til mannen og hennes stilling i samfundet», som Høyres fremste stemme, advokat Otto B. Halvorsen, ordla seg i stortingsdebatten. (s. 33)

Motstanderne så likestillingen av «uekte barn» som et angrep på familien og ekteskapet som samfunnsinstitusjoner. De mente den var urettferdig overfor de «ekte» og at den ville fremme lettsinn og umoral og kom til å bli utnyttet av kvinner som kunne tenkes å «spekulere i rike barnefedre», som Sigrid Undset formulerte det. «Hr. Castberg sier han tror ikke det. Lykkelige Hr. Castberg. Jeg er overbevist om at de vil. Minst hver femte kvinne vil heller forsørges ved å være kjønnsvesen enn ved arbeide.» (s. 34)

Dette var synspunkter som delte partiet Venstre og den borgerlige kvinnesaksbevegelsen. Det var tverrpolitisk enighet om det sosialpolitiske behovet for å gjøre noe med situasjonen for ugifte mødre og deres barn, som var blitt kraftig forverret og langt mer synlig som følge av industrialiseringen og urbaniseringen mot slutten av 1800-tallet.

Familie på en benk i Fredrikstad, ca 1900. Foto: Ukjent. Østfold fylkes billedarkiv.

I 1892 var det kommet det på plass en «Lov om Underholdningsbidrag til uækte Børn» som på mange måter imøtekom det materielle og sosialpolitiske motivet ved å knesette prinsippet om foreldrenes plikt til underhold etter økonomisk evne. På samme måte som med vergerådsloven av 1896, som ofte omtales som starten på barnevernet i Norge, var den sosialpolitiske begrunnelsen like mye knyttet til beskyttelsen av samfunnet, som til beskyttelse av barnet. Fra konservativt hold ble hensynet til familien som sosial og rettslig institusjon skjøvet fram som et hovedargument mot å gi barn født utenfor ekteskap rett til arv og navn etter faren, selv i de tilfellene hvor farskapet var erkjent eller på annen måte bevist. Statsminister Gunnar Knudsen gikk til slutt med på et kompromiss med Castberg om rett til arv og navn «for de uækte barn, naar farskapet var konstatert og ledsaget av forlovelse, brud på egteskapsløfte etc». Men i stortingsdebatten understreket han at han ikke syntes det var rettferdig «at de illegitime faar fuld arv sammen med de legitime barn». (s. 43)

Det var altså ikke enighet om at barnet skulle ha rettigheter som et menneske med selvstendig verdi og som rettssubjekt. Hovedgrunnen var at det ble oppfattet som et angrep på familien og ekteskapet som institusjon. Når det likevel ble vedtatt og i ettertid er blitt regnet som et avgjørende steg i utviklingen av det norske samfunnet, har det sammenheng med at barnelovene knesatte prinsippet om individuelle menneskerettigheter og det nye forholdet mellom individet og det offentlige (staten og samfunnet) som fulgte av det.

Et politisk og juridisk gjennombrudd

Geir Kjell Andersland redegjør i sin innledende artikkel for den politiske kampen i Stortinget fra de første lovforslagene i 1880-årene da det først og fremst var en kamp for kvinnesak og arbeidervern, til lovene ble vedtatt i 1915 som en betydelig sosialpolitisk reform og et rettslig nybrottsarbeid. Han beskriver dermed en utvikling, men identifiserer ikke noe klart punkt hvor kampen tippet fra sosialpolitikk til rettighetspolitikk med familierettslige og velferdsstatlige implikasjoner. Spørsmålet er vel om det ikke først og fremst var et politisk og juridisk gjennombrudd, og ikke et sosialt gjennombrudd.

Etter innføringen av barnelovene i 1915 fulgte en lang periode hvor den borgerlige kjernefamilien stod meget sterkt. Først i 1960-70-årene forsvant for alvor den sosiale fordømmelsen av ugifte mødre og barn født utenfor ekteskap. Den rettslige likestillingen i 1915 ble altså etterfulgt av en sosial og moralsk konservering som konsoliderte familien som samfunnsinstitusjon og begrenset kvinners og barns mulighet til å dra full nytte av sine rettigheter. Sosial kontroll var slik sett viktigere enn juridiske rettigheter.

De neste artiklene følger opp denne problematikken ved å undersøke utviklingen av «Barnets naturlige ret overfor forældrene – bidragsordninga i norsk rett frå 1763 til barnelovene i 1915» og «Framveksten av familierettslig velferdslovgivning» fra skolelovene på 1800-tallet og fram mot vår tid. (Dette dekker de første 100 sidene, om lag en tredjedel av boken.)

Fra moral og sosialpolitikk til rettigheter og velferdstat

Jørn Øyrehagen Sunde skriver om forsøkene på å få på plass en lovbestemt og virksom bidragsordning for barn født utenfor ekteskap, som pågikk helt fra 1763 og hvorfor det ikke lyktes før i 1915, eller kanskje ikke før den moralske fordømmelsen forsvant i 1970-årene.

Historien om bidragsordningen viser i følge Sunde hvordan spørsmålet om barn født utenfor ekteskap gradvis ble løftet ut av den moralske sfæren det var blitt plassert i ved reformasjonen. I 1763 på tross av mors klanderverdige oppførsel, i 1821 ved at den moralske fordømmelsen av mor ikke lenger er uttrykt i loven og fra 1892 ved at faren både får et moralsk og et økonomisk ansvar, uttrykt i loven. Drivkreftene for å få endret den moralske fordømmelsen og sørge for barnebidrag fra barnets far var først og fremst at det førte til et stort antall barnedrap og dernest til fattigdom og høy spedbarnsdødelighet. Problemene med å få innført en effektiv bidragsordning lå til en stor grad i bevisførselen og rettssystemet.

Loven av 1892 senket terskelen for å reise farskapssak, ved at slike saker nå skulle føres som politisak (forvaltningsprosess) og ikke som en offentlig sak i åpen rett. Men først i 1915 lyktes det å få en virksom lov om barnebidrag som ga barn født utenfor ekteskap, deres «naturlige ret overfor begge foreldre», ikke bare ved retten til fars navn og arverett etter far, men også når det gjaldt bidrag. I følge Sunde lyktes det ikke minst fordi Castberg løste de rettstekniske problemene rundt bevisførselen. Med straffeprosessloven av 1887 hadde Venstre fått innført «fri bevisføring». Det innebar at den gamle ordningen der to vitner ble regnet som fullgodt bevis og der ed kunne avgjøre om slikt bevis manglet, ble erstattet av at retten selv kunne avgjøre hva som var bevist eller ikke. Alt i 1895 ble det hevdet at dette prinsippet i straffeprosessen, også måtte gjelde for sivilprosessen. Formelt ble det først innført med tvistemålsloven fra august 1915, men alt i april fikk Castberg det innført i loven om barnebidrag. Samtidig fikk mor nå ikke bare et krav overfor faren, men også overfor det offentlige som fikk ansvaret for å innkreve bidrag.

De castbergske barnelovene var slik sett et varsel om en ny tid – om et nytt forhold mellom staten (det offentlige) og den enkelte. Ikke bare for mor og barn født utenfor ekteskap, men for alle svake grupper i samfunnet. I følge Sunde var det nettopp i skjæringspunktet mellom grunnleggende mellommenneskelige verdier, det rettstekniske og statlige bevilgninger at velferdsstaten vokste fram etter 1915. (s 71) Et annet poeng er at den økonomiske og sosiale tryggheten for mor og barn til en viss grad ble økt på bekostning av rettsikkerheten til den påståtte faren. Her ligger en moralsk vurdering, en politisk prioritering og maktbruk som har preget og preger forholdet mellom kvinne, barn og mann i velferdsstaten like til dagens diskusjoner.

Mann og to barn i Finnmark i 1903. Ukjent fotograf, Finnmark fylkesbibliotek.

Aslak Syse tar for seg et utvalg av «velferdsrettslige rettigheter som sikrer barns rettsstilling i samfunnet». Han starter med innføringen av retten til opplæring og utbyggingen av skolevesenet og skoleplikten som på mange måter førte til nedbygging og avvikling av barnearbeid og som gikk forut for barnelovene. Deretter følger utviklingen av kontantytelser til ugifte mødre og barnefamilier, som morstrygd til enslige og morslønn eller barnetrygd til alle – altså universelt – og retten til barselpermisjon som også utvikles i universell retning fra syketrygd, via barsel- til foreldrepenger med en egen kvote for far. Til sist behandler Syse utviklingen av retten til barnehageplass som en individuell rettighet på barnets hånd – fra innføringen av kommunalt ansvar i 1975, lovfestet plikt i 2003 og til et lovfestet rettskrav for alle barn fra en viss alder i 2009. Også dette kan betraktes i et velferdsstatlig perspektiv; fra en rettighet for barn med nedsatt funksjonsevne som hadde en rett til prioritet ved opptak, til en universell rettighet. Avslutningsvis har Syse en oppsummerende kommentar der han peker på «de store overføringene til barnefamilier» som er skjedd i løpet av 1900-tallet, og den paradoksale utviklingen av økende barnefattigdom de siste tiårene, hvor det til tross for stor politisk vilje har gått i feil retning med en dobling av antallet barn i fattige hushold fra 2000 til 2012.

Artikkelen er den eneste i boken som behandler utviklingen fra barnelovene i 1915 til dagens situasjon, og det ville antakelig vært fruktbart om dette hadde vært reflektert i en klarere problemstilling. I stedet får artikkelen indirekte fram et underliggende problem i emnet og tematikken; nemlig hva vi i historisk sammenheng skal kalle denne lovgivningen rundt barnet, som endrer seg med samfunnets perspektiv og som delvis er knyttet til barnet, delvis til mor, delvis til familien og i det siste også til far. Det illustreres ved at Syse selv opererer både med betegnelsen «familierettslig velferdslovgivning» og «velferdsstatlige rettigheter» som jo er to litt forskjellige perspektiver. Problemene dukker også opp i forholdet mellom politikk og lovgivning, og mellom plikt og rettighet og det som eventuelt går tapt når rettighetene utvides og lovfestes. Det siste kommer tydeligere fram i den neste artikkelen hvor Elisabeth Gording Stang stiller spørsmålet om Grunnlovens paragraf 104 kan sies å innebære en styrking av barns rettsvern.

Betingelsene for barnets rettstilling i 2014

Med den fjerde artikkelen «Grunnloven § 104 – en styrking av barns rettsvern?», beveger vi oss fra barnelovene i 1915 til dagens rettstilstand. Sammen med de følgende artiklene om «Barnekonvensjonen 25 år – status og fremtid», «Begrepet barneperspektiv i juridiske tekster» og «Barnevernet – til barnets beste?» gir dette ulike perspektiver på hele eller forskjellige deler av den tematikken som «Kampen om barnelovene» omfatter, fra et nåtidig ståsted.

De fire «nåtidsartiklene» tar utgangspunkt i det som var grunnlaget både for FNs barnekonvensjon av 1989 og grunnlovens paragraf 104, nemlig at menneskerettighetene ikke i tilstrekkelig grad ivaretar barns særlige behov for beskyttelse, for gode livsbetingelser og for medbestemmelse i eget liv. (Her er det en klar linje fra barnelovene i 1915.) Barns sårbarhet og avhengighet av andre setter deres rettigheter i en spesiell situasjon som begrunner en egen konvensjon og en egen paragraf i grunnloven. Paragraf 104 tar opp i seg to av grunnsprisippene i barnekonvesjonen: «retten til å bli hørt» og «hensynet til barnets beste». De to andre hovedprinsippene er inn tatt i § 93 med «retten til liv» og § 98 med «vernet mot diskriminering». I tillegg kommer «retten til opplæring og utdanning» i § 109. § 104 gjelder alle barn, også de som ikke har varig eller lovlig opphold i Norge. Målet, både med barnekonvensjonen og grunnlovens § 104 er nok først og fremst å høyne bevisstheten om barns rettigheter og likeverd med voksne på alle samfunnsområder og i alle faser av samfunnsmessige prosesser.

Elisabeth Gording Stang konkluderer med at grunnlovsfestingen har styrket barns rettsvern både når det gjelder respekten for barnets menneskeverd og personlige integritet, retten til å si sin mening og bli hørt og retten til å få barnets beste vurdert som et grunnleggende hensyn (i rettspraksis). Med grunnlovsfestingen av «velferd for barn» er dessuten sentrale velferdsrettigheter nå grunnlovsfestet for barnedelen av befolkningen i Norge. Til tross for at grunnlovsfestingen ikke skulle innebære noen endring av rettstilstanden, mener Gording Stang at § 104 har styrket barns rettsvern. Det vil være en sentral rettskilde når forvaltningsvedtak, lover og forskrifter i fremtiden skal prøves av høyesterett. Nøkkelen til en videre utvikling av rettsvernet ligger hos domstolene – i deres tolkning og anvendelse av lovene.

Barn leker, ca 1905. Foto: Oscar Hvalbye, Norsk folkemuseum.

Også i Kirsten Sandbergs artikkel om «Barnekonvensjonen 25 år», er konklusjonen at «arbeidet for barns rettigheter går i riktig retning». Selv om barn hadde menneskerettigheter etter andre FN-konvensjoner og barns rettigheter ble erklært allerede med Geneve-erklæringen av 1924 og FN-erklæringen av 1959, gjorde konvensjonen av 1989 barn synlige som rettighetshavere og tilpasser dem til barns spesielle situasjon som sårbare og avhengige. Siden konvensjonen ble vedtatt i 1989 er den ratifisert av 194 stater (i 2015) og det har begynt å komme på plass et apparat for å passe på at rettighetene blir respektert.

De to neste artiklene problematiserer denne allmenne konklusjonen ved å minne om at de spesielle problemene rundt barns situasjon og barn som rettssubjekter også dukker opp i tolkning, operasjonalisering og implementering av prinsippene om «retten til å bli hørt» og «barnets beste». Lena R. L. Bendiksen og Trude Haugli illustrerer i sin artikkel om «Begrepet barneperspektiv i juridiske tekster» hvordan uklare begreper og honnørord som får feste seg som et mantra – kan gjøre det vanskeligere å realisere prinsippene og rettighetene som er nedfelt i barnekonvensjonen. Begrepet barneperspektiv som brukes i pedagogiske og samfunnsvitenskaplige sammenhenger har i følge forfatterne liten forklaringsverdi i et juridisk arbeid. Her må jeg som ikke-jurist nøye meg med si at jeg fornemmer at dette rører ved et grunnleggende problem som angår forholdet mellom juridiske begreper og begreper fra andre fagfelt og fra den allmenne offentlige samtalen. En flik av dette er vel i løpet av de siste årene blitt avdekket i debatten om begrepet tilregnelighet, hvor det viser seg at blant annet hensynet til den allmenne rettsfølelse gjør det nødvendig å ha et eget juridisk begrep for tilregnelighet – som ikke er underlagt psykologers og psykiateres begreper for tilregnelighet. Slik sett viser det seg at makten i definisjonen av begreper og det rettstekniske fortsatt er viktig.

Enda tydeligere blir det i artikkelen til advokat Thea Totland, «Barnevernet – til barnets beste?», hvor forfatteren med utgangspunkt i sine erfaringer som advokat i saker som angår barn, peker på at det apparatet som skal sikre barns rettigheter ikke alltid fungerer etter hensiktene – og at det dessuten kan misbrukes. Totland tar tak i den relativt omfattende kritikken av barnevernstjenesten, som spenner fra manglende inngrep til en for lav terskel for inngrep og problemet med det svært skjeve maktforholdet særlig mellom barnevernet og mindre ressurssterke foreldre (bl.a. foreldre fra andre kulturer). Hun påpeker at det «til syvende og sist er et rettssikkerhetsproblem at det knytter seg så mye frykt til den uberegnelige og sterke muskelen som barnevernstjenesten har blitt». Frykten for barnevernet kan rett og slett komme i veien for den viktige jobben som tjenesten skal gjøre.

Problematisk avslutning

Her kunne og burde denne antologien etter denne anmelderens syn vært avrundet med en oppsummerende og avsluttende drøfting av de grunnleggende problemene og spørsmålene som reiste seg både ved innføringen av barnelovene i 1915 og som fortsatt knytter seg til barns rettigheter og barns stilling som rettssubjekt. Barnelovgivningen har vært og er fortsatt tett knyttet til familiens, foreldrenes og særlig til kvinnens stilling i samfunnet. Som Jørn Øyrehagen Sunde påpeker, gikk innføringen av barnets rett til navn og arv etter far til en viss grad på bekostning av rettssikkerheten til den mann som ble utpekt som far eller mulig far med bidragsplikt. Mannen fikk en plikt, men ingen rett. Slik er det til en viss grad fortsatt, selv om det nå er mulig å bestemme biologisk farskap med 100 prosent sikkerhet. I de aller fleste tilfeller må dessuten barns rettigheter gå via foreldrene og avveies mot deres rettigheter (retten til barnehageplass kan for eksempel bli avveid mot foreldrenes ønske om kontantstøtte). Som Thea Totland påpeker vil «barnets beste» i de fleste tilfeller med tvist mellom mor og far, favorisere mor på bekostning av far. På grunn av sin generelt sterkere stilling som omsorgsperson, kan kvinner også lettere spille på (dvs. med) hjelpeapparatets modus operandi. Spørsmålet er om ikke barns rettigheter og barns beste i de fleste tilfeller fortsatt er «mors rettigheter» og «mors beste» – og slik må det kanskje være, all den tid mor «eier» barnet på en annen måte enn far – som det het i stortingsdebatten i 1915. Kan man i det hele tatt snakke om rettighet for barn, når de er helt avhengig av andre?

Kvinne og barn. Foto: Mikkel Sveinhaug, Domkirkeodden.

Men boken slutter ikke der. I stedet får vi et tilbakeblikk på «Castbergianerne – idlsjeler for sosial rettferdighet, velferd og nasjonal selvstendighet» av Jens Olai Jenssen (tidligere journalist og avisredaktør) og en artikkel om «Castberg og den norske sosialradikalismen» av doktorgradstipendiat Trond Åm. Jenssen artikkel skal gi et bilde av menneskene, miljøet og tiden som bakgrunn for barnelovene, men bringer ikke noe nytt. Trond Åms artikkel bringer heller ikke noe nytt, men forsøker å foreta en nyttig plassering av Castbergs politiske og ideologiske posisjon og rolle i forhold til utviklingen av sosialpolitikken og den moderne velferdsstaten. Konklusjonen er ikke uventet at Castbergs politiske grunnsyn spilte en viktig rolle som formidler på veien fra 1800-tallet sosialliberalisme og sosialhjelpsstat til den moderne velferdsstaten etter andre verdenskrig. Åm definerer imidlertid ikke hva han legger i begrepet «moderne velferdsstat» og klarer dermed heller ikke å få fram forskjellene og likhetene – eller gi oss en klar beskrivelse av Castbergs bidrag. Svaret kommer imidlertid i den siste teksten som er et opptrykk av Castbergs tale på Kapp (Toten) foran stortingsvalget i 1912. Talen het rett og slett «Grundlinjen i vor politikk – samfundssolidariteten».

Antologien er en vanskelig sjanger. Den må enten redigeres svært stramt eller løst. Denne har havnet i en mellomstilling. Den har et klart emne og en problemstilling – barnets rettsstilling – som blir belyst historisk og juridisk, men uten noen samlende linje eller drøfting. Det kan virke som redaktøren og forlaget ikke helt har klart å bestemme seg for om boken skal være historie eller rettsvitenskap – jubileumsmarkering eller politisk innlegg. Det er litt synd, for emnet og problemstillingen er interessant og aktuelt både historisk, juridisk og politisk.

Mødre med spebarn på Tøiens barnepleiestasjon 1914. Bilde brukt i Barselhjemustillingen 1916. Foto: Ludvig Forbech. Katti Anker Møllers arkiv/Norsk Teknisk Museum. Dette bildet er også brukt øverst i artikkelen.

***

Jon Skeie er historiker, frilansforsker og forfatter.

Bildet øverst i artikkelen er Slottsplassen av Andreas Bloch. Bildet eies av Oslo Museum.

 

 

Share

Oppskrift på festskrift

Published on
St. Matteus. Fra en bysantinsk salmebok, 1200-tallet.

Når historikere skal feire blir det fest, og når det dukes til fest hører et festskrift med. Den som vil feire en forsker og kanskje oppsummere hennes eller hans virke ved å gi ut denne typen artikkelsamling, står overfor noen grunnleggende valg. Hvem skal man lage et festskrift om, og når er tiden inne? Hva skal publikasjonen hete, og hvem skal skrive? Sist, men ikke minst – hvor lekent kan innholdet være?

Av Morten Haave.

Ofte presenteres festskriftet som en samling av 10-12 bestanddeler. Kompetente personer har satt sammen biter av ulik form, konsistens og tyngde, gjerne litt spicy. Dog dannes en vant ramme av et fast tilbehør. Beskrivelsen kunne for så vidt passe på et sushibrett, men her skal vi la matoppskrifter ligge. Den følgende teksten vil snarere være en oppskrift på hvilke valg en festskriftsredaktør må ta. Den bygger på observasjoner som ikke gjør krav på å være uttømmende.

Selv om de fleste slike publikasjoner virker like i sitt oppsett, avsløres det nemlig ved nærmere lesning ei rekke nyanser. I festskrifter finner man alt fra tunge, lange fagartikler om et felt som den feirede personen strengt tatt ikke har jobbet så mye med, til lette, personlige petiter skrevet av folk som står den feirede nær. Nyansene gir muligheter, og det er stadig rom for nye vrier.

Hvem og når?

En ting er å få et oppdrag av et forlag om å lage et festskrift, eller å bli spurt av en fagfelle om å bli med som medredaktør. Da er formodentlig valget allerede tatt om hvem som skal få festskrift og til hvilken anledning. Skal man være litt mer igangsettende eller lurer på om man selv vil få et festskrift tilegnet seg, er det viktig å undersøke også disse mest grunnleggende skikkene.

Et summarisk blikk på nyere norske festskrifter viser en relativt entydig tradisjon i historiefaget. Det typiske festskriftet utgis ved 70 års alder og er tilegnet en merittert forsker. En merittert mannlig forsker, viser det seg som oftest.

Tar man medlemskap i gruppa for historie i Det Norske Vitenskaps-Akademi som et kjennetegn på merittering, kunne en for noen år siden spå at tastaturene ville gå varme fram mot 2015. Dette året fylte nemlig både Geir Lundestad, Gro Hagemann, Øystein Rian og Rune Slagstad 70 år; Even Lange fulgte året etter. Ganske riktig: Ut av dette kom en stor bunke festskrifter – tilegnet de fire sistnevnte.

Videre var det ikke vanskelig å spå utgivelsen et festskrift hvor historiografi sto sentralt da Jan Eivind Myhre fylte 70 i 2017. Ingen kan leve av oddsgevinsten som eneste inntekt hvis de spiller på at det samme skjer med Knut Kjeldstadli sommeren 2018.

Noe vi derimot kan spå ganske sikkert, er at kommende historiker-festskrifter vil få 3 til 4 redaktører. Det ser rett og slett ut til å ha blitt en regel. Fem redaktører forekommer også, og rundt Kåre Lundens festskrift i 2000 flokket det seg hele seks redaktører. Kanskje blir det hyggeligere redaksjonsmøter med flere deltakere, kanskje blir det mindre arbeid på hver, men her er det lov til å avvike litt fra oppskriften.

Unntak viser alternative løsninger

Kilde: Haugenbok.no

Da Fredrik Fagertun i 2013 satt alene og redigerte et festskrift om Einar Niemi, var det en sjelden bragd. Riktignok ble Fagertuns arbeidsbyrde lettet noe ved at alle artiklene var skrevet av Niemi selv.

Festskrifter som kun inneholder artikler av selve personen som feires, har forekommet en del. Magne Skodvins festskrift er et kjent eksempel fra de store, gamle historikerkanonene. Tar vi et sideblikk til andre fag, kom NTNUs sosialpsykolog Arnulf Kolstad alle i forkjøpet ved å lansere festskrift til og av seg selv til 69-årsdagen i 2011. Det het Perler for svin og besto av ti bind.

Med en litt mer publikumsvennlig porsjonering av stoffet – ett bind er heldigvis fortsatt det vanlige – kan denne typen festskrifter være riktig så lesverdige. Et eksempel er Historie, politikk og polemikk, for og av Terje Halvorsen fra Høgskolen i Lillehammer. Boka er kanskje litt obskur i den forstand at den er vanskelig å få tak i på folkebibliotek, men de som for eksempel plukket den opp på Tronsmo fikk ønskerepriser de ikke visste de ønsket på debattinnlegg hvis opprinnelige fora kanskje ikke var så lett tilgjengelige.

Et annet avvik er benyttelse av andre jubileer enn 70-årsdagen til den skriftlige festen, særlig da 60-års-jubileet. I «nyere tid» har Knut Einar Eriksen fått sitt til 65-årsdagen. Ser vi lengre tilbake fikk Halvdan Koht like godt festskrifter både til 60-årsdagen i 1933 og 80-årsdagen i 1953. Sistnevnte publikasjon var riktignok opptrykk av tekster av Ivar Aasen, Vinje og andre som ikke opprinnelig var skrevet for Koht. Snarere var tekstene ment å dekke tema som Koht hadde vært opptatt av.

Selv om festskriftene vanligvis omhandler en person, trenger de ikke alltid det heller. Instituttet ved Universitetet i Bergen fikk utgitt et festskrift til sitt eget 50-årsjubileum. Utvilsomt er det lavere terskel for å skrive om institusjoner som er 50 eller 25 år gamle, enn å feire personer som har klart kunststykket å nå samme alder.

Hvem som har norsk rekord i tidlig festskrifttilegnelse vet vi ikke helt sikkert. Grupperingen rundt Minerva på 1950-tallet sto imidlertid for et godt kandidatur da de i 1957 foretok seg noe som kunne rubriseres, uvant nok for denne grupperingen, i kategorien «sprell». Da utga de et festskrift til Lars Roar Langslets 21-årsdag.

Ellers kan det se ut som om filologene og lingvistene har det mest avslappede forholdet til når et festskrift skal utgis. De bruker ofte forlaget Novus, og i deres kataloger og katakomber finner vi at disse fagfolkene ikke sjelden velger å markere forskeres 65-årsdager. Festskrifter ved 77-årsdagen til den klassiske filologen Fridrik Thordarson og ikke minst ved 90-årsdagen til Rolf Nyboe Nettum vitner om is i magen.

Hvilken tittel skal velges?

Å velge hvem som skal feires er en ikke uviktig del av jobben. Hvis redaktørgjerningen var et monopolspill ville de likevel ikke ha unnagjort mer enn å kjøpe Parkveien. En fyndig tittel bringer prosjektet et skritt videre. Festskrift-fantaster har også den fordel at de slipper å tenke så mye på hva som fenger i allmennmarkedet. Her kan de snarere appellere til spesielt interesserte med felles faglig klangbunn.

Vi holder oss hos filologene, som er sprekere enn oss også når det gjelder titler. Fjold veit hon frœða og Fra holtijaR til holting er to eksempler på mulighetene som oppstår når målgruppa har felles norrønspråklige referanserammer. Hva det betyr aner jeg ikke. Botolv – onomastikkens harding omhandler derimot en navnegransker fra Hardanger som vel også var en hardhaus. Som bokkjøper ville jeg riktignok håpet inderlig på at Botolv – onomastikkens harding var en barnebok eller en form for superheltfortelling.

Kilde: Bokhylla.no

Redaktører som ikke er i et like oppfinnsomt hjørne som disse har kanskje ergret seg over Trond Bergh og Helge Pharos tittelvalg til ære for Jakob Sverdrup i 1989. Ikke fordi Historiker og veileder er en gal tittel, men fordi denne ganske anvendelige tittelen med dette ble opptatt. Fra da av var redaktører og forleggere tvunget til å tenke utenfor akkurat den boksen.

X og Y har riktignok vært en grei mal til alle tider. Festskriftet til Gro Hagemann i 2015 – Myndighet og medborgerskap – og andre nyklassikere som Valg og vitenskap til Sivert Langholm viser dessuten at bokstavrim ikke bare er flott i Håvamål.

X, Y og Z kan også brukes, som i Historie, kritikk og politikk for Per Maurseth og nevnte Historie, politikk og polemikk for Terje Halvorsen. Absolutt politiske, disse historikerne på venstresida.

En tittel til ære for en norskforsker minner oss for øvrig om at en boktittel bør si noe om hva den feirede har gjort, og ikke fortelle hva personen ikke har gjort. Festskrifttittelen Systematisk, variert, men ikke tilfeldig klinger ikke spesielt godt. De færreste hadde nok behov for å få spesifisert i publikasjonens tittel at forskeren verken jobbet tilfeldig, avfeldig eller lemfeldig. Her kan det selvfølgelig være snakk om en referanse som nettopp bare norskforskerne forstår.

Fagpreg eller privatperson?

Kilde: Energica.no

Selv om oppskriften har lovet å være åpen for kreativitet er det nok ubetinget lurt å bruke mer tid på hvem som skal skrive enn på bokas tittel. Skal bare fagfeller eller også mer private bekjentskaper inviteres til å skrive? Sistnevnte vil føre til at flere sider ved privatpersonen som skal feires skinner gjennom på boksidene.

Noen redaktører hegner det som måtte være av kordial omtale strengt inn i korte forord. En del ser ut til å bruke det mer personlig vinklede stoffet som krydder, kanskje i et kapittel mot slutten av boka som avrunder det hele. Det gjelder for eksempel opptil flere historikere med interesse for løping. Ellers er kanskje en venn eller et familiemedlem hanket inn til å fylle plassen som i selskaper innehas av takk-for-maten-talen.

I festskriftet til Hans Fredrik Dahl, for eksempel, får vi glimt av Dahl blant annet i veilederrollen, før familiemedlemmer signerer tekster i verkets siste del: «Tro». En nokså fast regel er at slike bidrag er på under ti sider.

Finnes det noen grense for hvor personlig man skal bli? I et festskrift for historiker ved Institutt for journalistikk ved HiOA (nytt institusjonsnavn boikottes), Elisabeth Eide, får vi blant annet vite at den feirede hadde et «tydelig ønske om å bli oppfattet som en kul mor», selv om det ikke var så lett «for en mor å prøve å være kul i øynene til en sønn i barne- og ungdomsskolealder». Leseren drømmer seg bort fra festskriftet og inn i selve bursdagsfeiringen, hensatt til tidspunktet der kakeskjeene begynner sin klirring i glassene.

Redaktørene av samme festskrift på Unipub forlag ønsket kanskje å la lesernes tanker fly til en åpningsscene i en norsk film fra 1980-tallet: «Du ser henne på lang avstand. Høy og slank kommer hun mot deg, med raske skritt, det mørke håret dansende, slanke ben i trange bukser, en fargerik, lang jakke som forsøker å folde følge», heter det om Eide.

Festskriftets wildcard-preg

Slike finesser kan være med på å gjøre festskriftet til et wildcard blant publikasjonene. Av ti historiske bøker på en hylle hvor ett er et festskrift, er det ofte her man finner de uventede vinklingene. Redaktører bør tenke på at dette kan gjelde mye annet enn omtalen av den feirede. Alt kan presenteres på uventede måter.

I en fordelaktig anmeldelse av et festskrift på 1990-tallet skreiv Ingar Kaldal om tendensen at redaktørene fikk lokket «fram frå skuffer og dvelande PC-filer tekstar som vi elles ville måtte vente lenge på å få lese – og det er ikkje negativt meint». Her kunne stoff åpenbares som verken passet i Historisk tidsskrift eller antologier, og bra er det at vi har slike fora.

Kilde: Haugenbok.no

Videre framholdt Kaldal: «I feststemninga hender det også at sjølv historikarar trør til med personlege markeringar – m.a. om kontroversielle spørsmål».1

Ordet vi merker oss her og som jeg vil utheve er sjølv historikarar. Arenaen er noe mer uformell enn andre, og tillater forsøkende betraktninger. Det gjør også seminarinnlegg, men festskriftartikler blir i større grad stående svart på hvitt for ettertida.

Bredden i tematikk kan være uvanlig stor. Det gjør også at de fleste festskrifter er vanskelige å rubrisere under historisk tema, og dette vet bibliotekarene som fortvilt skal tilordne dem en Dewey-klassifikasjon. Den som vil lage en ordentlig, etterrettelig historiografi om festskrifter, bør dermed kjøpe en sparkesykkel til seg selv eller sin vit-ass. For i bibliotekene er bøkene spredt over visse avstander.

Vi koster på oss noen eksempler. Festskriftet til Edgeir Benum, Kunnskapens betingelser, er relativt samlet om det ene feltet kunnskapshistorie. Dermed ble det 306.42 Kunnskap som Dewey-klassifikasjon. Aber natürlich. (Burde ikke alle bøker etterstrebet å stå plassert under Kunnskap? Forresten er det kanskje en liten nedtur for historikere at feltet kunnskap i Dewey sorterer under et sosiologifaget.)

Kilde: Bokelskere.no

Under et annet universitetsfag finner vi festskriftet til Per Maurseth. I likhet med Benums står også det meget spesifikt plassert, nemlig under 322.2 Fagforeninger, som igjen står innen statsvitenskapen. For ordens skyld kan det nevnes at redaktørene hadde delt boka i de tre delene arbeiderbevegelsens historie (hvor noen bidrag omhandler fagforeninger mer enn andre), samfunnshistorie og samfunnsteori, og historiefagets teori og metode. Den resulterende merkelappen «fagforeninger» viser bibliotekets problemer med å peke ut kun én kulør i en mangfoldig blomsterbukett.

Trondheimsbaserte Svein Henrik Pedersen fikk et festskrift relativt tidlig i livet, som handler om alt fra skolepolitikk til «medisin og demoner i middelalderen, til arkitektur, lokalhistorie og Europaspørsmålet». Dewey-klassifisering? 940 Europa. Demonene var også europeere.

Bibliotekaren som på sin side fikk festskriftet til UiT-historikeren Randi Rønning Balsvik på sin pult, merket seg nok dets navn Det hjemlige og det globale, og sto foran det tøffe Dewey-dilemmaet: Hjemmets lune favn eller globusens forlokkende kriker og kroker?

Det ble 909 Globalhistorie. Det er nok ikke alle bøkene i den bibliotekshylla hvor man kan finne artikkeltema som «Henrik Ibsen, Thoresen-familien og Nord-Noreg».2

Desserten – bibliografi og tabula gratulatoria

Kilde: Haugenbok.no

I et måltid kan desserten være det mest pikante. En smakseksplosjon som står i sammenheng med foregående retter, men som byr på noe nytt og kanskje fargesprakende. For noen kan også festskriftets dessert være det mest spennende, og vi snakker da om bibliografien og tabula gratulatoria. Ikke alle blar seg gjennom dette. Men for de som gjør det, kan diamantene ligge og vente.

Det finnes to typer bibliografi: bibliografi og utvalgt bibliografi. Den siste typen lister opp utgivelser som har interesse i den konteksten som historikeren feires, altså som akademiker. Det er personens akademiske produksjon som kommer der, ikke leserinnlegg om politikk eller tv-programmer. En «ikke-utvalgt» bibliografi må derimot også ha med avisartikler og annet som ikke er strengt akademisk.

I festskriftet til Kåre Lunden begynner bibliografens oversikt således lenge før Lunden publiserte innen historie. Lunden skreiv i sine tidlige år litt som frilansjournalist, litt i studentavis og litt om friidrett. Dette var i og for seg nyttig for en som skulle intervjue Lunden om nettopp friidrett.3 For alle andre kommer nytteverdien nok en gang an på hvor interessant man synes det er å se hele personligheten til den feirede.

Enkelte har jobbet i mediebransjen i mange år før de ble historikere på heltid. Hvis samme person tillike fortsetter som aviskommentator samtidig som de publiserer akademisk, er det klart det blir mye biblio i grafien. Fram til 2009 la Hans Fredrik Dahl seg opp «en liste av titler som kanskje tilsvarer den gjennomsnittelige [sic] lengden på en masteroppgave», ifølge hans bibliografer. Dahl stoppet selvsagt ikke der og har i ettertid utgitt både memoarer og mye annet.

Tabula gratulatoria trenger vi ikke å dekke, utover en aldri så liten spekulasjon: Er gratulasjonstavlen det første historikere slår opp på når de en vakker dag får sitt eget festskrift i hende?

Undersøk dette gjerne systematisk

Det finnes vel ennå ingen festskriftbibliografi for historiefaget. Jurister har derimot fått det, vel som et resultat av at de er enda mer opptatt av å utgi festskrifter enn hva historikere er. Halvor Kongshavn, nåværende overbibliotekar ved Universitetsbiblioteket, er trolig den i Norge som har størst oversikt over festskrifter. Med en samarbeidspartner trålte han seg tilbake til 1870 og undersøkte innholdet i juridiske festskrifter fra alle nordiske land fram til 2002.4

Kanskje en tilsvarende undersøkelse for historiefagets del måtte trykkes som artikkel i et festskrift til en historieutdannet forskningsbibliotekar? Andre fruktbare utforskningsspørsmål er om forskjellige bindestrekshistoriske miljøer vektlegger forskjellige tilnærminger, eller om vi ser forskjell på kvinners og menns festskrifter. Er det faktisk (empirisk) slik at festskrift-artikkelskriving skiller seg fra andre måter å publisere på? Eventuelt: bør festskriftet gjøre det?

Omtalte historikerfestskrifter

Sortert på etternavnet til den feirede.

  • Einar Niemi og Christine Smith-Simonsen (red., 2009). Det hjemlige og det globale. Festskrift til Randi Rønning Balsvik. Oslo: Akademisk Publisering
  • John Peter Collett, Jan Eivind Myhre, Jon Skeie (red., 2009. Kunnskapens betingelser. Festskrift til Edgeir Benum. Oslo: Vidarforlaget
  • Henrik G. Bastiansen, Bernt Hagtvet, Guri Hjeltnes, Knut Lundby, Helge Rønning (red., 2009). Det elegante uromoment. Hans Fredrik Dahl og offentligheten. Oslo: Pax
  • Kristin Skare Orgeret og Anne Hege Simonsen (red., 2010). Elisabeth Eide – det utålmodige mennesket. Oslo: Unipub
  • Solveig Halvorsen, Terje Halvorsen, Einar Niemi, Helge Pharo (red., 2009). I politikkens irrganger: festskrift til Knut Einar Eriksen. Oslo: LO Media
  • Kari Nordberg, Hege Roll-Hansen, Erling Sandmo, Hilde Sandvik (red., 2015). Myndighet og medborgerskap. Festskrift til Gro Hagemann på 70-årsdagen 3. september 2015. Oslo: Novus
  • Geir Atle Ersland, Edgar Hovland, Ståle Dyrvik (red., 1997). Festskrift til Historisk Institutts 40-års jubileum. Bergen: Universitetet i Bergen
  • – (1933). Festskrift til Halvdan Koht på sekstiårsdagen 7de juli 1933. Oslo: Aschehaug
  • Bjarte Birkeland og Reidar Djupedal (red., 1953). Norsk folkemål: grunnskrifter og innlegg gjennom hundre år: til Halvdan Koht på åttiårsdagen 7.juli 1953. Oslo: Samlaget
  • Knut Sogner, Einar Lie, Håvard Brede Aven (red., 2016). Entreprenørskap i næringsliv og politikk. Festskrift til Even Lange. Oslo: Novus
  • Knut Kjeldstadli, Jan Eivind Myhre, Tore Pryser (red., 1997). Valg og vitenskap. Festskrift til Sivert Langholm. Oslo: HIFO
  • Anne Eidsfelt, Knut Kjeldstadli, Hanne Monclair, Per G. Norseng, Hans Jacob Orning, Gunnar I. Pettersen (red., 2000). Holmgang. Om førmoderne samfunn. Festskrift til Kåre Lunden: Oslo: Historisk institutt
  • Håkon With Andersen, Ida Bull, Anne Kristine Børresen, Ingar Kaldal, Ola Svein Stugu (red., 2002). Historie, kritikk og politikk. Festskrift til Per Maurseth. Trondheim: Historisk institutt
  • Arne Hveem Alsvik, Kim G. Helsvig, Knut Kjeldstadli, Kari-Ellen Lindbekk (red., 2017). I det lange løp. Festskrift til Jan Eivind Myhre. Oslo: Pax
  • Fredrik Fagertun (red., 2014). Veiviser i det mangfoldige nord. Utvalgte artikler av Einar Niemi. Stamsund: Orkana
  • Jan Frode Hatlen og Pål Thonstad Sandvik (red., 2007). En sann historiker. Festskrift til Svein Henrik Pedersen. Trondheim: Institutt for historie og klassiske fag
  • Finn-Einar Eliassen, Bård Frydenlund, Erik Opsahl, Kai Østberg (red., 2015). Den rianske vending: festskrift i anledning professor Øystein Rians 70-årsdag 23. februar 2015. Oslo: Novus
  • Ole Kristian Grimnes, Hans-Dietrich Loock, Helge Pharo, Olav Riste, Ingrid Semmingsen, Sverre Steen (red., 1975). Magne Skodvin. Samtid og historie. Utvalde artiklar og avhandlingar. Oslo: Samlaget
  • Jan Fridtjof Bernt, Cathrine Holst, Steinar Stjernø (red., 2015). Rett og politikk. Nye perspektiver på demokratiets forutsetninger, utforming og grenser. Festskrift til Rune Slagstad. Oslo: Pax
  • Trond Bergh og Helge Pharo (red., 1989). Historiker og veileder. Festskrift til Jakob Sverdrup. Oslo: Tiden

***

Morten Haave er master i historie fra Universitetet i Oslo (2012). Jobber som lektor med tilleggsutdanning ved Rosenvilde videregående skole i Bærum; siste bok var skolens 100-årshistorie i 2017.

Bildet øverst i artikkelen viser evangelisten Matteus i en Bysantinsk salmebok fra 1200-tallet. Getty images.

  1.  Kaldal, Ingar (1998). «Gratulasjon og grensemarkering» (anmeldelse av festskriftet til Sivert Langholm). Hifo-nytt 1–2, s. 48-52. Merk X og Y-formatet med bokstavrim også i tittelen på anmeldelsen.  ↩

  2.  Bidraget er skrevet av Narve Fulsås. Ibsen var kontinental europeer som bare besøkte Nord-Norge én gang i livet. Svigerfamilien hans, Thoresen, hadde derimot nordnorsk tilknytning.  ↩

  3.  Intervjueren var undertegnede, og intervjuet munnet ut i artikkelen «Kåre Lunden og friidrotten» i Årbok for friidrettshistorie 1, 2014. Google it.  ↩

  4. Strømø, Hanne E. og Kongshavn, Halvor (1998). Nordisk juridisk festskriftbibliografi: innholdet i juridiske festskrift fra Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige 1870–1997. Oslo: Ad Notam Gyldendal; Kongshavn, Halvor (2003). Nordisk juridisk festskriftbibliografi: innholdet i juridiske festskrift fra Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige 1998–2002. Oslo: Gyldendal Akademisk  ↩

Share

Arkivenes samfunnsrolle

Published on
Illustrasjonsfoto fra Jönköping Läns museum. Foto: Leif Ingvarson, Mostphotos

Både i arkiv-, bibliotek- og museumsfeltet har den faglige og politiske diskursen de siste par tiårene vært preget av diskusjon og bevissthet om disse institusjonenes samfunnsrolle. Hvordan skal man forstå dette som begrep, og hva er egentlig arkivinstitusjonenes samfunnsrolle?

Av: Ranveig Låg Gausdal.

For å forstå arkivenes samfunnsrolle kan man ta utgangspunkt i kjerneoppgaver og kalle det for institusjonenes rolle i samfunnet. Konklusjonen kan da bli at rollen til arkivene er å veilede arkivskapere, bidra til forvaltningsutvikling, ta i mot arkiver, beskrive og forvalte dem, gjøre dem tilgjengelige ved behov og formidle dem til ulike brukergrupper. Men det er jo ingen samlende eller overordnet beskrivelse. I den andre enden av skalaen omgir arkivene seg gjerne med floskler som «garantister for rettssikkerhet» og «forutsetning for grunnleggende demokratiske funksjoner». Ingen av delene er feil som beskrivelser av funksjoner og betydning arkivene spiller i samfunnet, men fungerer likevel ikke godt som tydelig og helhetlig fremstilling av samfunnsrollen.

Selve begrepet «samfunnsrolle» er kanskje ikke så klart i seg selv, heller ikke som språklig begrep? Interessant nok ledes man ikke til definisjoner av begrepet når man søker på internett, men derimot er nettopp fremstillinger om museenes samfunnsrolle høyt oppe på trefflistene. Kulturrådet, som har viktige oppgaver på museumsområdet, konstaterer på sine nettsider at begrepet er «relativt generelt og åpent», brukes om «retning og mål for museenes fornyelse», og at museene også tolker og bruker begrepet forskjellig. Det kan se ut til at et av de mest sentrale begrepene i den faglige diskursen ikke er så klart definert. Men Store norske leksikon kan i alle fall hjelpe oss med en definisjon av begrepet «rolle», som i følge leksikonet kan defineres som «summen av de normer og forventninger som knytter seg til en bestemt oppgave, stilling eller gruppe i samfunnet». Altså bør vi jakte på samfunnets normer og forventninger knyttet til arkivinstitusjonene.

Arkivenes samfunnsrolle som politisk signal

Behovet for å utvikle arkivenes samfunnsrolle dukket for alvor opp som politisk signal i St. meld. 22 (1999–2000) Kjelder til kunnskap og oppleving. Om arkiv, bibliotek og museum i ei IKT-tid, ofte referert til som ABM-meldinga. Det var også første gang på svært mange år at arkivfeltet ble oppsummert og behandlet politisk, og meldingen ble en viktig referanseramme i de etterfølgende årene. Begrepet «samfunnsrolle» var ikke i bruk i meldingen, men den inneholder likevel viktige formuleringer om samfunnets forventning til institusjonene, særlig forventningen om mer aktivt formidlingsarbeid.

For det første ble det slått fast at historisk arkiv er kollektiv eiendom, at arkivinstitusjonene forvalter dem på vegne av folket. Da er det ikke nok å legge til rette for at materialet er tilgjengelig når noen spør etter det. «Det krevst også ei aktiv marknadsføring og formidling for å stimulera til auka bruk av arkivinformasjon i vidare krinsar, slik at samfunnet og den einskilde får optimal nytte av den informasjon og dokumentasjon som arkivinstitusjonane tek vare på.» Det ble også slått fast at ambisjonen om en slik aktiv, utadrettet formidling ikke hadde vært sterk nok i arkivinstitusjonene, og at det var behov for å utvikle disse funksjonene.

Videre ble det pekt på at institusjonene må ha materiale og tjenester som er relevante for de enkelte brukerne. Ulike grupper må kunne finne og oppleve kulturelle særtrekk som de selv identifiserer seg med. Det ble slått fast at de fleste institusjonene, og materialet de forvalter, stort sett representerte ulike sider ved det norske majoritetssamfunnet, og det ble pekt på det manglende tilbudet til nasjonale minoriteter og nyere innvandrergrupper. Fremover måtte det være et hovedprinsipp at kulturelt mangfold skulle gjenspeiles også i arkivsammenheng.

Arkivfeltet ble neste gang behandlet politisk i St. meld. 48 (2002–2003) Kulturpolitikk fram mot 2014. På arkivområdet gjentok man stort sett de utfordringer og målsettinger som var formulert i ABM-meldingen bare få år tidligere. Også ABM-meldingen hadde formuleringer om betydningen av å styrke innsatsen med privatarkiv, men Kulturmeldingen var likevel tydeligere på dette som en oppgave for institusjonene og en nødvendig prioritering: «Som ein utviklingsstrategi på arkivområdet må det i større grad enn hittil siktast mot å bevara og formidla eit breiare spekter av arkiv, for å leggja til rette for heilskapleg dokumentasjon av samfunnsutviklinga, dvs. at ein må få ein betre balanse mellom statlege, kommunale og private arkiv, og at offentleg og privat sektor vert sett meir i samanheng».

Etter dette skulle det gå nesten ti år før regjeringen igjen la frem en melding som omhandlet arkivsektoren i nevneverdig grad. Det skjedde først med Meld. St. 7 (2012-2013) Arkiv, ofte kalt Arkivmeldingen, den første stortingsmeldingen som var dedikert til arkivområdet alene. Det er likevel viktig å merke seg at det i mellomtiden hadde kommet to stortingsmeldinger som preget diskursen om arkiv og museum sterkt. Det gjelder for det første St. Meld. 49 (2008-2009) Framtidas museum, som for alvor tok i bruk begrepet om «museenes samfunnsrolle». Noen tydelig definisjon fikk begrepet heller ikke der, men det gjentas flere ganger i meldingen at samfunnsrollen skal være «aktiv», «aktuell» og «relevant» og samfunnsrollen er tydelig knyttet til formidlingsarbeidet.

Meld. St. 10 (2011-2012) Kultur, deltaking og inkludering slo fast at kunsten og kulturen, og institusjonene på kulturfeltet, eksplisitt også arkivinstitusjonene, skulle ha en viktig rolle i forhold til regjeringens overordnede mål om utjevning av økonomisk og sosial ulikhet og et inkluderende samfunn der alle kan delta. Kunst og kultur kan i følge meldingen ha en slik rolle fordi kulturen setter dagsorden, bidrar til meningsdannelsen i samfunnet og kan gi en stemme til mennesker som ellers ikke blir hørt. For mennesker som står i fare for å falle utenfor, kan deltakelse i kulturlivet i følge meldingen gjøre at man ikke føler seg totalt ekskludert, være med på å gi mening i hverdagen, bedre selvfølelse og høyere livskvalitet. Det er derfor avgjørende at kulturen er åpen og inkluderende.

Begge disse dokumentene utgjør avgjørende bakgrunn for de offensive formuleringene om arkivinstitusjonenes samfunnsrolle som kom i Arkivmeldingen i 2012. Meldingen gjentar ABM-meldingen om behovet for aktiv formidling. Tilgang skal ikke være avhengig av forhåndskunnskap eller tilpasningsbehov. Det presiseres at folk generelt har høyere terskel for å oppsøke en arkivinstitusjon, og det slås fast at dette stiller store krav til arkivinstitusjonenes formidlingsstrategier. «Dersom ein ynskjer å trekkje til seg nye brukargrupper, må arkivsektoren i større grad arbeide med å skape tilbod som når fram til dei. Det er òg behov for å arbeide med meir dagsaktuell tematikk.»

Arkivmeldingen minner om at arkivinstitusjonene har viktige funksjoner når det gjelder forpliktelser overfor nasjonale minoriteter og urfolk, og peker på at de også skal være relevante for nye minoritetsgrupper. Kulturlivet som virkemiddel i arbeidet mot et inkluderende samfunn gjentas, og det slås fast at arkivene skal være «aktive endringsagentar som tener samfunnet på beste måten». Medvirkning skal være en metode i arbeidet med å nå nye brukergrupper. «Arkiva skal vere offensive, kontaktsøkjande samarbeidspartnarar som har legitimitet, styrke og mot til å kjempe for visse verdiar der det er nødvendig. Brukarane må definerast breitt og utgjere ulike segment i samfunnet, gjennom å gi ei stemme til grupper som ikkje evnar å gjere seg gjeldande i samfunnsdebatten eller som ikkje er synlege.»

Vi kan notere oss aktivt formidlingsarbeid, et mål om å nå flest mulig, arbeid mot et inkluderende samfunn og nødvendigheten av å kjempe for visse verdier som stikkord for politiske signaler om samfunnsrolle. Institusjonene gis også en forpliktelse til innsats med en helhetlig og relevant samfunnsdokumentasjon. Hva betyr dette i praksis for en institusjon som Byarkivet i Oslo?

Aktiv formidling – nå flest mulig

Byarkivet er kjent i arkivmiljøet for sin tydelige profil som kulturarvsinstitusjon, og for kvalitet og høyt aktivitetsnivå på formidlingsområdet. Det viser seg også på brukertallene. Byarkivet har de siste årene hatt mellom 2500 og 3000 besøkende i året, inkludert både lesesalsbrukere og deltakere på ulike arrangement. Det er et ganske høyt brukertall i arkivsektoren. I følge arkivstatistikken for 2015, innsamlet av Riksarkivet i samarbeid med Statistisk sentralbyrå, er det et av de aller høyeste utenom Riksarkivets samlede publikumsbesøk. Skal vi da si oss fornøyde? Jeg synes ikke det.

Om vi sammenligner med institusjoner på nærliggende felt, slik som bibliotek og museum, er tallene svært lave. For eksempel hadde Oslo Museum i følge Museumsforbundets medlemsstatistikk 120 000 besøkende i 2015. Vårt eget brukertall tåler ikke den sammenligningen særlig godt. Nå er heller ikke sammenligningen umiddelbart rettferdig, siden vi med dagens tjenester og infrastruktur trygt kan si at ressursbruken per besøk gjennomsnittlig er langt høyere i en arkivinstitusjon enn den er for et bibliotek eller et museum. Men vi kan jo også justere tilbud og tjenester slik at vi legger til rette for høyere besøkstall innenfor de ressursrammer vi må forholde oss til. Over alt i kulturfeltet ellers er høye brukertall et suksesskriterium, mens vi i arkivfeltet fortsatt diskuterer om det er et mål med mange brukere eller ei. Jeg mener at det helt opplagt må være et mål med vekst, slik det er for en hver annen kulturinstitusjon. Hvorfor? ABM-meldingen var tydelig på svaret: arkivene er kollektiv eiendom, og arkivinstitusjonene forvalter dem på vegne av folket. Når så få bruker de verdiene vi er satt til å forvalte, og som samfunnet bruker ressurser på at vi forvalter, har vi en forpliktelse til å gjøre oss selv, våre tjenester og vårt materiale bedre kjent, slik at samfunnet og den enkelte får nytte av det vi forvalter.

Byarkivets lesesal trekker mange brukere og utgjør en stor del av Byarkivets mellom 2500 og 3000 besøkende i året, noe som er et av arkivsektorens høyeste brukertall. Foto: Cecilie Lintoft, 2013.

Noen vil kanskje spørre seg om potensialet er der. Er vi ikke for spesielt interesserte? Interessen for arkivsektorens digitalt tilgjengelige materiale viser at det ikke er tilfelle. Det er stor interesse for det vi kan tilby, hvis tjenester og tilbud er tilrettelagt. Arkivverkets nettsted Digitalarkivet.no er det aller mest besøkte nettstedet i hele kulturfeltet, og Byarkivet har selv over 300.000 brukere i året på vår egen plattform Oslobilder.no Dette tydeliggjør et potensial, og understreker dessuten nødvendigheten av å satse tyngre på digital tilstedeværelse enn de fleste arkivinstitusjoner gjør. Men er det bare på nettet brukertallene kan og skal vokse? Igjen tror jeg det handler om tilrettelegging. Etter noen få år med satsing for å øke brukertallet, er vår søsterinstitusjon i Stockholm, Stockholm Stadsarkiv, Nordens mest besøkte arkivinstitusjon, med 41.000 (fysisk) besøkende årlig. Jeg er helt enig i formuleringene i ABM-meldingen om at ambisjonene har vært og er for svake, og at vi har behov for utvikling på området.

Inkludering og medvirkning

Politiske signaler har vært tydelige på at vi ikke bare har en forpliktelse til å nå mange, men til at alle skal finne noe av relevans for seg når de besøker oss. Den absolutt største delen av Byarkivets samlinger blir til ved at kommunens virksomheter overlater sitt historiske arkivmateriale til oss når det har gått ut av bruk i virksomhetene. Å ta imot slikt materiale er en av våre kjerneoppgaver, og langt på vei vil samlingene vokse av seg selv uten initiativ fra oss. Men vil alle kjenne seg igjen eller finne noe av interesse i det materialet vi får på denne måten?

Det er min påstand at slett ikke alle historier kommer til oss av seg selv, og at vi derfor må arbeide systematisk for at samlinger og tilbud skal være av relevans for alle. Og for å vite hva som oppleves som relevant, må vi samarbeide med dem det gjelder. Inkludering forutsetter medvirkning. Byarkivet har gjennom mange år hatt fokus nettopp på inkludering og medvirkning i formidlingsarbeidet, og har hatt prosjekter i samarbeid med blant annet innvandrerorganisasjoner, Fattighuset og =Oslo og representanter for romanifolket.

Oslo er Norges største innvandrerby. Dette var for få år siden svært lite synlig i samlingene i Byarkivet. Derfor ble prosjektet «Oslos multikulturelle arkiver» etablert. Formålet var å gi nye minoriteter en rettmessig plass i samlingene, utvikle et bedre tilbud til innvandrere som brukere av institusjonen og formidle innvandreres historie til resten av befolkningen. For å få til dette, ble det etablert tett samarbeid med ulike grupper og organisasjoner som representere disse minoritetsmiljøene, og det ble samlet inn materiale som kunne komplettere det kommunale materiale når det gjelder gruppenes aktiviteter, selvforståelse, opplevelser, behov og utfordringer. Innsamlingen forutsatte samarbeid og medvirkning basert på gjensidig tillit og respekt. Dette materialet ville ikke ha kommet til Byarkivet av seg selv, og mye av materialet fra den tidligste tiden på 1970-tallet stod i fare for å forsvinne da prosjektet ble satt i gang.

Nordic Black Theatre er også 25 år i år. Arkivene finnes i Oslo byarkiv som et verdifullt bidrag fra minoritetsoslo. Her er en samling plakater fra forestillingene.

Byarkivet forvalter arkivene etter Fattigvesenet i Kristiania og Aker. I prosjektet «Når endene ikke møtes. Fattigdom i Oslo før og nå», er dette unike arkivet løftet frem og gjort bedre tilgjengelig. Samtidig har prosjektet samlet inn og formidlet historier om fattigdom i dag. Opplysninger og fortellinger om fattigdom kommer til Byarkivet av seg selv for eksempel gjennom avlevering av arkiver fra sosialkontorene. Men da får vi fortellinger som har sitt utgangspunkt i kommunens møte med fattige som klienter. De gir ikke noe godt inntrykk for eksempel av den enkeltes opplevelse av, og følelser for, det å være fattig. For å supplere det bildet de offentlige arkivene gir, har Byarkivet samarbeidet med Fattighuset og =Oslo. Brukere av Fattighuset har laget digitale fortellinger om sine opplevelser av egen fattigdom, og selgere av =Oslo har, utstyrt med engangskamera, dokumentert sin hverdag på gata i Oslo. Dette materialet inngår nå i Byarkivets samlinger.

Ta stilling om nødvendig

Arkivmeldingen gjør tydelig at det er en forpliktelse for arkivinstitusjonene å kjempe for visse verdier der det er nødvendig, og å gi en stemme til grupper som ikke evner å gjøre seg gjeldende i samfunnsdebatten eller som ikke er synlige. For mange står dette i sterk kontrast til en tradisjonell forståelse av institusjonene som nøytrale mottakere av det materiale som måtte komme vår vei og mest mulig objektive formidlere av det vi forvalter. Jeg har allerede pekt på ulike grunner til at dette ikke er tilstrekkelig som strategi. Men finnes det virkelig situasjoner hvor det er nødvendig at vi tar stilling i konflikter eller «kjemper for visse verdier»? Oslo kommune har som mange andre kommuner hatt en vederlagsordning for barnevernsbarn som ble utsatt for overgrep eller omsorgssvikt. Det var åpent for søknader om erstatning til ordningen i periodene 2006-2008 og 2014-2016, og mange hundre millioner har vært utbetalt gjennom ordningen. Dokumentasjon avlevert til Byarkivet har vært avgjørende grunnlag for å utløse erstatning i mange saker, og vår innsats i den enkelte saken kunne være avgjørende for utfallet.

Det er alltid opp til oss å avgjøre hvor langt vi skal strekke oss med ressursbruk i de henvendelsene vi får om å fremskaffe dokumentasjon for ulike formål. I disse sakene gjør vi ofte tidkrevende og dype søk etter den minste opplysning som kan dokumentere og støtte oppunder erstatningskravet. Fordi vi oppfatter at vi har en rolle i å støtte individer i en gruppe som har lidd overlast og som følge av opplevelser og overgrep ofte ikke gjør seg selv så sterkt gjeldende. Med andre ord: vi har tatt stilling i saken mellom barnevernsbarna og Oslo kommune.

Selv om Oslo kommune gjennom etablering av ordningen i seg selv ønsker å gi en uforbeholden unnskyldning til alle som ble utsatt for overgrep og omsorgssvikt mens de var plassert av barnevernet, og det slik sett neppe er noen i kommunen som ville gjøre noe annet enn å oppmuntre den praksisen Byarkivet har hatt i disse sakene, illustrerer eksempelet likevel et annet viktig poeng, nemlig betydningen av at institusjonene kan operere selvstendig når det gjelder det faglige arbeidet med innhold og tilgang. Det kan tenkes interessekonflikter mellom kommunen som oppdragsgiver for institusjonen og ulike grupper som brukere av Byarkivet. Da kan muligheten til å opptre selvstendig og altså «ta stilling» være av avgjørende betydning. ABM-meldingen er tydelig på dette poenget: «Utforming og fastsetjing av rammevilkår vil alltid vera gjenstand for drøfting institusjonar og styresmakter imellom, men den endelege avgjerda er til sjuande og sist eit politisk ansvar. Men det faglege innhaldet i det arbeidet som institusjonane utfører innanfor gjeldande rammer og regelverk, skal vera eit eineansvar for institusjonane sjølve.»

Helhetlig samfunnsdokumentasjon

Både ABM-meldingen og Arkivmeldingen er tydelige på nødvendigheten av å supplere offentlig skapt dokumentasjon med privat skapt arkivmateriale. Byarkivets samlinger blir som sagt stort sett til ved at de kommunale virksomhetene i byen overfører sitt materiale til oss. Hvorfor skulle vi bry oss med materiale skapt av andre enn vår oppdragsgiver, kommunen? Fordi kommunens arkivmateriale alene ikke gir noe fullverdig bilde av byens historie og utvikling, eller forteller alle fortellingene om folk som har bodd i byen. Og fordi også arkivmateriale skapt av private bedrifter, organisasjoner eller personer kan inneholde materiale som er viktig for dokumentasjon av rettigheter. Nesten 3000 skoleelever i Oslo går på privat grunnskole. I tillegg kommer private, videregående skoler. I Byarkivet bevarer vi selvfølgelig elevmapper fra den offentlige grunnskolen i Oslo. Fordi vi anser dem som potensielt viktig rettighetsdokumentasjon. Så da burde vi vel ha elevmapper fra privatskolene også da? Som private aktører gjelder ikke arkivloven for dem, og materialet kommer følgelig ikke til oss av seg selv.

Foreldre har valgt å sende barna sine til en privat skole, og arkivlovens virkeområde gjør at vi ikke får avlevert materiale fra disse skolene. Er det vårt problem at vi ikke kan hjelpe disse elevene med dokumentasjon? Burde ikke det være en sak mellom eleven og skolen? Vi har vel ikke noe ansvar når elevene ikke har gått på skole hos Byarkivets eier og oppdragsgiver, Oslo kommune? På den andre siden: Er det ikke en del av vårt samfunnsansvar å sørge for en helhetlig dokumentasjon av samfunnet? Og sørge for at rettigheter også kan dokumenteres for dem som gjorde valg de ikke ante at hadde konsekvenser for deres anledning til nettopp å kunne dokumentere sine rettigheter? Skal vi da gå i gang med en offensiv overfor privatskoler i Oslo for å få inn elevmappene før de går tapt? Når vi ikke en gang rår med å få inn elevmappene fra kommunens egne skoler? Egentlig synes jeg at vi burde det. Det er et ressurs- og prioriteringsspørsmål.

Makten i valgene

Diskusjonen om hva arkivinstitusjonenes rolle i samfunnet bør være er relativt ny og umoden. Noen vil kanskje spørre seg om den er viktig. Jeg mener det er nødvendig at vi har sterk bevissthet om rolle og ansvar, fordi den posisjonen vi har innebærer stor makt. Vi gjør valg av stor betydning. Vi velger hva som skal samles inn og bevares, hva som skal regnes som kulturarv, hva som er interessant som grunnlag for forskning eller hva vi mener kan dokumentere rettigheter. Vi velger hvilke fortellinger som skal regnes som interessante, relevante eller underholdende. Og når materialet har kommet i vår varetekt, er det vi som velger hva som løftes frem. Det er vi som bestemmer hvordan materialet beskrives og formidles, hvilket materiale publikum lettest skal få øye på. Og vår innsats med veiledning eller avgjørelser i henvendelser om partsinnsyn avgjør om enkeltpersoner får fatt på den dokumentasjonen de trenger. Derfor er det viktig at vi diskuterer, bevisstgjør og signaliserer hvem vi er til for og hvilken rolle vi skal ha. ABM-meldingen uttrykker det nesten poetisk: «Å velja ut inneber òg å velja bort; ein avgjer kva røyster som skal få sleppa til, og kva røyster som må finna seg i å verta tagale i den historiske songen.» Det er et stort ansvar og det krever bevissthet om rolle.

Litteratur og trykte kilder

  • ABM-skrift #62: Jo fleire kokkar, jo betre søl. Oslo 2010.
  • Holmesland, Hilde (2013): Museenes samfunnsrolle.
  • Meld. St. 10 (2011-2012): Kultur, deltaking og inkludering (Inkluderingsmeldinga)
  • Meld. St. 7 (2012-2013): Arkiv (Arkivmeldinga)
  • St. meld. 22 (1999-2000): Kjelder til kunnskap og oppleving. Om arkiv, bibliotek og museum i ei IKT-tid (ABM-meldinga)
  • St. meld. 48 (2002-2003): Kulturpolitikk fram mot 2014. (Kulturmeldinga)
  • St. Meld. 49 (2008-2009): Framtidas museum (Museumsmeldinga)

***

Ranveig Låg Gausdal er byarkivar ved Oslo byarkiv.

Denne teksten er del av samarbeidet mellom Historieblogg.no og Tobias: Tidsskrift for oslohistorie. Den er tidligere trykt i Tobias 2017.

Bildet øverst i artikkelen: Illustrasjonsfoto fra Jönköping Läns museum. Foto: Leif Ingvarson, Mostphotos

Share

Minner som vei til historiefaglig refleksjon

Published on
Kvinneportrett. Foto: Hartvik Skage, ca 1890. Kystmuseet i Nord-Trøndelag.

Melding av: Ingar Kaldal, Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie. Cappelen damm akademisk, 2016. Meldt av: Finn Overvik.

***

Minner og gamle historier er noe de fleste har et forhold til, men hvor mange har tenkt over hva minner egentlig er?

I denne boken skriver professor Ingar Kaldal om minner på en måte som både kan passe lek og lærd. Kaldal får frem både den folkelige siden av minner som forskningen hviler på, og utviklingen av minner og forståelsen av dem som et akademisk felt. En av de fremste kvalitetene til Ingar Kaldals bok er at den tematiserer minner i en mye bredere sammenheng enn det som har vært vanlig. Bruk og behandling av minner i denne sammenheng handler om mye mer enn bare tradisjonell kildekritikk og hvordan minnemateriale har blitt brukt historiefaglig.

Boken er skrevet relativt lettfattelig. Den er ikke så preget av akademiske begreper som mange andre fremstillinger kan være. Den klarer faktisk å legge frem relativt tunge og omdiskuterte tema, som har ligget under merkelappen postmodernisme, på en forståelig måte. Det sier mye om forfatterens kapasitet innen historisk metode og teori.

Minnene og deres opprinnelse

Kaldal klargjør hva minner egentlig er. Det er ikke et endimensjonalt forhold mellom det som skjedde en gang i fortiden og det vi minnes i dag. Minner er ikke et uproblematisk begrep. Om vi følger Kaldals tenkning gjør vi sannsynligvis klokt i å foreta en distinksjon mellom det som faktisk skjedde i en fjern fortid og det vi minnes i dag. Minner er som Kaldal skriver, prosesser. Det vi minnes og måten vi minnes det på, kan utvikle seg ganske mye fra det opprinnelige utgangspunktet i fortiden. I innledningskapittelet skriver forfatteren:

«I en vesentlig forstand er det (minner- anm. anf.) blitt noe annet enn det som var. Dette er livets gang. «Nå» blir til «før» i en ustanselig stri strøm. Og «før» er med oss, ikke som det det var, men som rester, spor, virkninger og minner – hvis det ikke er blitt borte og glemt.»1

Litt lenger ut i samme passasje står dette:

«Som minne er det som er med oss til ei ettertid, altså blitt noe nytt, som hele tida skapes og formes – til minner.»2

Det et menneske minnes fra en fortid kan med andre ord formes ganske mye i ettertid – som minner. Dette er kanskje ikke oppsiktsvekkende i seg selv; mange historikere vil nok nikke bifallende til dette. Kaldals fortjeneste er at han forfølger det logisk, og løfter frem og klargjør de innsiktene som ligger i å forstå minnene på en slik måte. Minnene er nåtidige i sin eksistens mens det som minnes tilhører fortiden. Rent logisk kan vi ikke finne noe i fortiden, for den finnes per definisjon ikke lenger. Vi kan imidlertid lete og finne rester av den.3

Dette er metodisk og til dels teoretisk verdifullt fordi det bidrar til å bevisstgjøre hva minner egentlig er, og hva dette betyr i en erkjennelsesmessig og historiefaglig kontekst. Dette er også noe å reflektere over i arbeid med kilder og fortid. Hva er fortid? Hva representerer kildene egentlig? Hva gjør en historiker når han eller hun skriver historie? Selv om boken primært er rettet mot bruk av minner i sosial- og kulturhistorie kan den med fordel leses av flere enn de som bekjenner seg til disse fagområdene.4

I Kaldals bok er det minnene og deres utvikling som er hovedfokuset, noe som klargjøres tidlig i boken.5 Minnenes sannhetsverdi og tradisjonell kildekritikk står ikke like sentralt. Diskusjonen om bruk av minner har imidlertid historiefaglig langt på veg begrenset seg til bruken av muntlige kilder. Dette og den overordnede skriftsentrismen som Kaldal viser til, har overskygget nye perspektiver i tolkningen av minner.6

Utviklingen av et minne er hos forfatteren tett knyttet til vår evne til å fortelle om fortiden; det er så og si i fortellingen det skjer.

«Både hendelser vi husker og ting vi tar vare på, får sine minneaspekter formet gjennom de fortellingene vi lager om dem. Derfor er de minnene vi holder levende gjennom våre fortellinger, en viktig del av livet.»7

Det skjer mye med minnene når de blir fortalt, og det er flere sider ved dette som Kaldal forklarer på en lettfattelig og grei måte. Kapittel 5 er på mange måter et nøkkelkapittel i boken. I dette kapitlet gjennomgår Kaldal det performative aspektet ved formidling av minner, det kommunikative, hvordan minner fungerer narrativt, demokratiske aspekter, autentisitet og mytologisering av minner. Her vil jeg trekke frem det performative og det narrative som kanskje det mest interessante.

Det performative og aktivt skapende minnet

Det performative aspektet knytter seg til hvordan en minnesfortelling blir formidlet og iscenesatt. Når det fortelles en god, gammel historie er det slik at fortelleren med Kaldals ord «gjør og ytrer mer enn bare å fortelle om noe.»8 Måten en historie fortelles på, bevisst eller ubevisst, med tonefall og fakter er minst like viktig å få tak på som selve informasjonsinnholdet fordi det kan si noe om viktige kulturelle koder og uttrykksformer fra det miljøet historien har sitt opphav.9 Form blir like viktig som innhold. Fortellingen eller minnet er ikke noe uten måten den fortelles eller uttrykkes på.

I følge Kaldal preges også det performative hvor fortellinger fortelles av at det ofte tilføyes noe nytt til minnet, i det minste noe annerledes i forhold til eksisterende talemåter og uttrykk.10 For det språklige og fysisk-performative sin betydning viser forfatteren til en amerikansk litteraturforsker, Judith Butler, som mener at kjønnskulturer endres gjennom nye snakke- og væremåter.11 Kjønn som kategori er i bevegelse, den er ikke fastlåst og er mer å forstå som en praksis som endrer seg over tid. Med bakgrunn i dette skriver Kaldal at:

«Folk forteller ikke om livet sitt på bestemte måter fordi de er kvinner eller menn, men omvendt. Folk er menn og kvinner på bestemte måter fordi de ter seg, handler og ytrer seg slik de gjør.»12

I forbindelse med minneinnsamling betyr det at måten et minne blir fortalt på kan endre seg over tid, og kan komme til uttrykk på andre måter i ettertid enn det som var vanlig i den kulturen eller miljøet minnene stammer fra. Men det gjør dem ikke nødvendigvis mindre interessante.13 Minnene kan endres over tid fordi forståelsen av fortiden kan endre seg, og fordi det kan utvikles nye språklige kategorier og konvensjoner, som kan få frem nye sider ved det som minnes.

Det narrativt fortellende mennesket

Det fortellende aspektet ved historieskrivning og -fremstillinger har vært mye diskutert i fagmiljøene de siste årene. Det har vært en debatt og en diskusjon som i stor grad har vært knyttet til post-modernisme som merkelapp med varierende valør. Ifølge Kaldal er det veldig få i dag som ikke kan være enig i at historiske fremstillinger har elementer av det narrative, fortellende i seg. Uenigheten går mer på hvor grunnleggende det narrative er i fremstillingene.14 Det Kaldal gjør veldig godt i denne boken, er at han bringer frem slike og andre forhold fra akademia og historiemiljøet på en lettfattelig og god måte. Et eksempel på dette er hans enkle og lett forståelige fremlegging av mennesket som et fortellende vesen. I underkapittelet om det narrative skriver han at:

«På samme måte som vesentlige trekk ved mennesker er blitt uttrykt i begreper som homo politicus og homo økonomicus, kan vi snakke om homo narrans, mennesket som fortellende.»15

På denne måten leder Kaldal oss inn i det som handler om historie som en fortellende disiplin. Han trekker frem innsikter fra den franske filosofen Paul Riceour. Riceour skiller mellom to måter å tenke om tid på: én kronologisk og én konfigurert. Den kronologiske er kun kronologisk, en rekkefølge av hendelser i tid uten noe mer ordnende enn selve tidsrekkefølgen. Den konfigurerte måten å tenke om tid på, handler om at det som har skjedd i en fortid tilføres mening gjennom fortellende grep i en senere formidling.16 En hendelse i fortiden får mening ved at den finner sin plass i en større sammenheng, i en større fortelling.

Med Kaldals fremlegging er det heller ikke vanskelig for en leser å se sammenhengen mellom Riceours fortellende tidsforståelse og begrepet om det fortellende mennesket, homo narrans. Homo narrans skaper mening i tilværelsen gjennom fortellinger om seg selv og verden rundt seg.

Hayden White

Forfatteren bringer inn den amerikanske historikeren Hayden White for å vise hvordan vi kan forstå minner som en narrativ ressurs og som fortellerskapt. Med Kaldal sier Hayden White «at de måtene historie fortelles på (…) ikke bestemmes av fortida, men av narrative konvensjoner hos dem som forteller.» (( Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 105. )) Videre er det slik at de såkalte grunntrekkene i fortellergrepene er de samme i historisk litteratur som i en roman. Slik Kaldal ser det gjør dette det mulig å fortelle om fortida og tidligere hendelser på forskjellige måter.17 Minner kan formes på ulike måter gjennom skiftende språklige konvensjoner i tid og rom.

Kaldal kunne nok med fordel brukt noe mer plass på Hayden Whites tilnærming til historieskrivning. Det blir litt uklart hva Whites begrep «emplotment» betyr, og hva som er nytt med begrepet når han skriver at det «går ut på å ordne fortellingen på en måte som knytter det som fortelles, til en tråd (…) som gir både fortellingen og dens ulike deler mening.»

Det er ikke vanskelig å være enig i at det gjør seg med en rød tråd i historiske fremstillinger. Heller ikke at minner som formidles i større grad får mening hvis de kan skrive seg inn i en større sammenheng, eller at helheten også blir lettere å forstå når alle delene faller på plass. Dette kan de fleste være enige om.

Det hadde derfor gjort seg om Kaldal hadde boret seg enda mer ned i Haydens Whites forståelse av historiefortelling. Han kunne gått litt mer inn på hva som menes med «emplotment» og hva som for eksempel menes med utlegningen «grunntrekkene i de narrative grepene».18 Spesielt det siste forblir nokså uklart.

Mytologisering 

Minnene kan også bidra til å skape myter om fortiden. Det betyr ikke nødvendigvis at minnene blir mindre interessante. Som Kaldal er inne på har myter historiefaglig blitt oppfattet å stå i veien for sann erkjennelse. Men kanskje kan de også som forfatteren er inne på, med referanse til folkloristen Anne Eriksens studie av minner fra dagliglivet under krigen, brukes som verktøy for å forstå fortiden og dens virkninger på en bedre måte enn ellers? De minnene som sitter sterkest i et menneske er kanskje også de minnene som det lettest kan skapes myter rundt. De trenger ikke å være usanne av den grunn.19

Minnene fra dagliglivet under krigen fikk i løpet av den nære etterkrigstid, en annen og kanskje sterkere betydning enn de ellers ville fått med krigens utfall. Det er et eksempel på hvordan krigens ulike betydninger nok har slått inn og gjort sitt krav på historien og minnenes utvikling i ettertid. Konsekvensen blir da fort at studier av fortid hvor minner skal spille en rolle ikke kan gjøres uten at mytene tas i betraktning.

Forholdet til tradisjonell kilde- og metodelære

Et viktig formål med boken er å formidle forståelse og kunnskap om minner som et prosessuelt fenomen. Kaldal relaterer forståelsen av minner til den tradisjonelle metodelæren og skillet mellom levning og beretning. Minnesberetninger, det beskrivende, er i virkeligheten sjelden uten betydninger eller tømt for innhold som ikke kan oppfattes på ulike måter. Og da grenser de fort over til mer subjektiv fortelling. I tråd med dette mener derfor Kaldal at når minner ses på som levning eller beretning, dreier det seg om ulike tolkningsmåter; det er ikke gitt at kilden er det ene eller det andre.20

Og kanskje er det mer fruktbart og mer å hente fra minnene om man tenker at de kan tolkes på ulike måter, enn at det i kilden eller minnet er gitt hva som ligger i den eller det. Dette er også i tråd med det som står innledningsvis i kapittel seks, nemlig at det ikke finnes dårlige kilder, bare dårlige tolkninger.21 Det er ikke entydig gitt hva kildene har av informasjon; det kan variere med fortolkernes evne til å forstå kilden og hente ut informasjon på ulike måter.

Kaldals resonnering og tenkning rundt den tradisjonelle metodelæren og minnene som historisk ressurs, er nok et eksempel på at han evner å løfte historiefaglige litt begrensede perspektiver inn i en større metodisk og teoretisk sammenheng. Det gjør det hele mer interessant enn det ellers ville vært. Kaldal har i det hele tatt mange gode poenger i denne boka som det dessverre ikke er plass til å gjennomgå i denne anmeldelsen.

Praktiske tips og råd og noe mer

Bokens to siste kapitler handler om å samle inn minner. Forfatteren trekker veksler på sin erfaring med innsamling av minner, samtidig som han er metodisk reflektert. Det gjør at også disse kapitlene er interessante; det praktiske og det praktisk-metodisk utfordrende ved innsamling av minner knyttes til mer substansielle problemstillinger man fort vil møte på i minneinnsamling. Han reflekterer litt rundt folks livshistorier, og hvordan disse ser ut til å ha endret seg til mer individualiserte beretninger enn før. Mens livshistoriene før lettere kunne avspeile samfunnsmessige strukturer og maktforhold, har de i den senere tid blitt mer individuelle og psykologiserte, med storytelling – påstås det – som et slags trylleord i bakgrunnen.22

Kaldal deler sine erfaringer med innsamling av minner på en fin måte. Han får godt frem hva som kanskje er gode og ikke fullt så gode vilkår for minneinnsamling, hva som virker og ikke i en innsamling.

I forsøk forfatteren har vært med på hvor nettet har blitt prøvd som innsamlingskanal har responsen vært heller dårlig («fra null til lite»).23 I andre forsøk han trekker frem, overfor et par organisasjoner, varierte responsen fra ingenting til relativt god. En lærdom Kaldal trekker ut av det er at premier som lokkemiddel ikke har noen betydning for responsen. Hvis den enkelte ser det en har å bidra med som verdt å bevare så er det den motivasjonen som betyr noe. Potensielle bidragsytere må føle at det er verdt å bidra. Dessuten er det viktig å få direkte kontakt med potensielle fortellere og informanter.24 Det kan være en forklaring på hvorfor forsøk på innsamling over nettet ikke har fungert.

Det fine med eksemplene Kaldal trekker frem og med mye av det han behandler i kapittel 8, er at han så tydelig viser at han også vært i god kontakt med kildene, menneskene, informantene. Han har mye verdifull erfaring med kildeinnsamling som gjør at han kan komme med mange råd og vink om dette. Jeg vil tro at dette er verdt å lese og reflektere over for mange masterstudenter i historie og tilgrensende fag.

Sluttkommentar

Samlet sett har boken mye verdifullt å bidra med både teoretisk, metodisk og praktisk. Den har noe for teoretisk interesserte. Samtidig er den lettskrevet og akademisk ujålete, og med alle sine referanser til relevante fagområder, minneinnsamling og den faktiske virkeligheten der ute, er boken også noe som mange utenfor akademia kan ha glede av. Boken kan derfor anbefales til en bred leserskare.

Karine Røisli og dattera Sigrun har kaffepause i hagen hjemme på Odberg, Kraby, Ø.Toten. Foto: Sigurd Røisli.

***

Finn Overvik er Cand.philol. med hovedfag i historie, spesialkonsulent i Bærum kommune, Digitalisering og IT,  avd. Dokumentasjon

Bildet øverst i artikkelen er: Kvinneportrett. Foto: Hartvik Skage, ca 1890. Kystmuseet i Nord-Trøndelag.

  1.  Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 13  ↩

  2. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 13-14  ↩

  3. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 86  ↩

  4. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 14  ↩

  5. Ingar Kaldal: Minner som prosesser – i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 20  ↩

  6.  Ingar Kaldal: Minner som prosesser – i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 93-94  ↩

  7. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 81.  ↩

  8. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 98.  ↩

  9. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 98-100.  ↩

  10.  Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 100  ↩

  11. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 100  ↩

  12. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 101.  ↩

  13. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 101  ↩

  14. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 104.  ↩

  15. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 104  ↩

  16. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 105.  ↩

  17. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 105.  ↩

  18. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 105.  ↩

  19. Ingar Kaldal: Minner som prosesser – i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 109-110.  ↩

  20. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 114-115.  ↩

  21. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 113.  ↩

  22. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 152.  ↩

  23. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 148.  ↩

  24. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 148-149.  ↩

Share
1 2 3 4 5 … 21
Gå til begynnelsen