Stortingsbygningen, Udatert postkort.

Farlig og mørkt i 200-års-problematiseringen

Finn Olstad Det farlige demokratiet. Om folkestyrets vilkår i Norge gjennom to hundre år Aschehoug, 2014 Thomas Vestgården og Sigmund Aas Skammens historie. Den norske stats mørke sider 1814–2014 Cappelen Damm, 2014

Meldt av: Morten Haave.


Vestgarden_SkammensHistorieUnder tohundreårs-markeringen i 2014 er det mange kritiske stemmer å høre blant jubelbrusene. Eller er det slik at man kan skimte enkelte jubelrop blant de kritiske stemmene? Ei rekke artikler har i hvert fall prentet inn i offentligheten at Norge ikke gikk over til demokrati i 1814. På en og samme uke i mars kunne for eksempel Lars Roar Langslet fortelle gjennom Morgenbladet at det er «galt å feire 200 år med demokrati i år», Odd Arvid Storsveen fikk intervjuspørsmålet i Apollon om «På hvilke måter var den [Grunnloven] demokratisk?» og svarte at «Grunnloven var ikke demokratisk», mens Tromsø-filosof Arne Overrein hadde det samme å melde i Klassekampen: «vi fikk ikke demokrati i 1814».1 Samtidig understreker mange at demokratiet kom etter hvert, for eksempel da allmenn stemmerett for kvinner ble innført i 1913.2

Flere andre forfattere i 2014 har ikke bare fokusert på når demokratiet ble innført, men også vist at det stadig har blitt utfordret i ettertid på forskjellige måter. Det kan sies om både Det farlige demokratiet av Finn Olstad og Skammens historie av Thomas Vestgården og Sigmund Aas (heretter DFD og SH). Samtidig som demokratikritikk kan tjene som en grovmasket kategori for de to bøkene, har forfatterne et ganske forskjellig utgangspunkt. Vestgården og Aas bokdebuterer, mens Olstad bygger på ei rekke tidligere titler i eget forfatterskap, særlig Frihetens århundre som også var en fortolkning av norgeshistorien.

Ikke-bare-frihetens to århundrer

I de to første linjene av Olstads bok ønskes det «velkommen» til en «personlig bok». Hva det personlige består i, og hvordan dette kan knyttes til demokratiet, antyder han raskt: Selv i demokratiets tidsalder har ikke «folkemeningen» vært tatt tilstrekkelig «hensyn til». Den har derimot vært forsøkt lempet, stoppet og satt ut av spill. Selv har Olstad, som han ganske kryptisk skriver, fått refusert kronikker om det han mener er «problemer knyttet til befolkningsutvikling og innvandring» (DFD, s. 5), og dette er en del av motivasjonen for å skrive boka. I løpet av over 250 sider gir så Olstad leseren en bred historisk gjennomgang av krefter som har kjempet for – men også mot – folkemeningen i Norge. Han kommer inn på innvandring, men behandler også mye annet.

I første kapittel av Det farlige demokratiet spør Olstad om Grunnloven var, – eller i det minste var ment demokratisk. Svaret er et tydelig nei, med referanse til Mona Ringvej.3 Allerede her er det imidlertid litt uklart hvem Olstad polemiserer mot, bortsett fra to nettsider tilhørende Stortinget og Eidsvollbygningen som kaller Norge fra 1814 et demokrati (DFD, s. 11). Seinere suppleres dette med at «vår skolelærdom» har lært oss å tenke på 1814 som et absolutt tidsskille: enevelde først, deretter demokrati (DFD, s. 26). En kikk på en eller flere skolebøker ville gitt Olstad mer empiri å bite i. Eksempelvis redegjør Tidslinjer 2, for videregående skole, først for litt av innholdet i Grunnloven, og kaller deretter regimet etter 1814 for «det unge demokratiet». Der fortelles imidlertid også at kongemakten var formet etter en arv «fra eneveldet» (altså kontinuitet), at få faktisk brukte stemmeretten og at lokalvalgene fra 1830-tallet hadde meget dårlig oppslutning. Det framgår også klart at Thrane-bevegelsen «utfordret 1814-demokratiet nedenfra» og endte opp med å bli undertrykket.4 Også Skammens historie siterer en skolebok innledningsvis, Kosmos for 8. trinn (SH, s. 7). Heller ikke her hadde et bredere empiritilfang vært til skade.

Et annet, og viktigere poeng er at Olstad burde definert demokratibegrepet innledningsvis, og dermed gjort det tydelig hvilket spekter av egenskaper som i hans øyne må være til stede for at et land skal kalle seg et demokrati. Slik det er nå, strøs kjennetegnene utover sidene etter hvert som det blir «naturlig» å kommentere dem i den kronologiske fortellingen. Litt inn i boka heter det at «En valgteldakelse på under 20 prosent er ikke akkurat i tråd med demokratiets idealer!» (DFD, s. 14); seinere kommenteres det at «Først da [i 1884] ble frie og hemmelige valg en realitet» (DFD, s. 21).

Olstad skal derimot ha ros for å formidle 1800-tallets historie og tenkning på en god måte. Her viser han klart og tydelig en tendens til formynderskap, eller paternalisme, som hersket hos 1800-tallets ledende politikere. Makthaverne ville kort sagt ikke slippe folkeflertallet særlig mye til i beslutningsposisjoner, da de mente folket ikke ville ha godt av dette. Han lover også å analysere Norges aller nyeste historie i lys av dette formynderskapet, og slik sett gjøre den gamle historien relevant. Jeg skal komme tilbake til hvordan han gjennomfører denne analysen.

Synd og skam

Skammens historie er på sin side en sammenstilling eller syntese av ulike overgrep som er begått i Norge de siste 200 år, med en hovedvekt på menneskerettighetsbrudd. Boka er ikke ment som, og kan ikke leses som, noen generell historikk over denne perioden i Norge. Snarere synes den å være tenkt som motvekt til de jubeltaler som måtte komme i 2014, taler som ifølge baksideteksten bidrar til å spre «den allmenne oppfattelsen av det uskyldsrene Norge». Boka skiller seg noe ut fra andre av jubileumsårets «kritiske» utgivelser idet den behandler en lengre tidsperiode og en kaskade av ulike tema, i stedet for et bestemt tema som Thrane-bevegelsen eller jødeparagrafen.

Programmet for Skammens historie legges ut på side 7-8. Her bedyrer forfatterne at hendelsene skal settes i tidsmessig kontekst – noe som lover godt – men uten å unnskylde overgrep med at de var typiske for tida de fant sted. Universelle menneskerettigheter er utsynspunktet for forfatterne, også når det gjelder tidsperiodene før disse ble kodifisert. Bokas formål er å lære av historiske overgrep for å unngå å gjenta dem, og den føyer seg dermed inn i didaktisk historieskriving. I slik historieskriving tjener empirien til å statuere enkelteksempler for hvordan dagens mennesker skal eller ikke skal handle, snarere enn å gi et utfyllende bilde av en periode.

Selv om det å «lære av historien» er et ofte brukt begrep, regnes didaktisk historie generelt for å ha gått ut på dato til fordel for begrepet historiebevissthet: å danne bevissthet om hvordan historien på godt og vondt har forma nåtid og framtid.5 Læreplanen i historie på videregående skole er dermed verken noen ensidig hyllest til nasjonalstatens bragder (slik Skammens historie antyder at skoleverket er lagt opp), eller en ensidig nasjonal selvpisking (slik Skammens historie selv er lagt opp).6 Man bør derfor være forsiktig med å la sitt bilde av norgeshistorien formes kun av Skammens historie, men boka kan godt være et korrektiv til framstillinger som måtte være overdrevne selvhyllester. For å finne ut om dette kan bli vellykka må man imidlertid spørre seg om Skammens historie er velskrevet formidling.

Likefram skrivestil og analyse

Både skrivestilen og det at Skammens historie så godt som utelukkende baserer seg på sekundærlitteratur gjør at personer som er bevandret i faget nok ikke vil finne så mange nye innsikter. Stilen er likefram, men med en overvekt av selvfølgeligheter framfor skarpsindigheter. Analysen forfatterne har av jesuittparagrafen er ett eksempel: «Den tredje setningen [i § 2] er et forbud mot jesuitter og andre munkeordener. […] Også her er det tydelig at hensynet til en protestantisk kirke og reformasjonen går foran opplysningstidens idealer om religionsfrihet og toleranse» (SH, s. 17). Dette er vel ikke en analyse som tilføyer så mye.

En annen tendens er at store og relativt små saker behandles side om side. Et kapittel om torturliknende forhold i norske fengsler avsluttes med en bolk om svikt i personvernet i datasystemet Kompis. Her gjør leseren seg noen tanker rundt sansen for proporsjoner, og dramaturgi for den del. Blant tortur, dødsstraff og grusomheter virker det også malplassert å ta opp sensuren av «Life of Brian» som en del av «skammens historie».

Om Rudolf Keyser og P. A. Munchs innvandringsteorier hører hjemme i skrekkabinettet lar jeg meg heller ikke overbevise om. Framstillingen av Keyser gir inntrykk av han nærmest fusket i sitt fag for å gi nasjonalromantiske, «personlige motiver» spillerom i tekstene (SH, s. 30f). Selv om innvandringsteorien ikke har holdt vann for ettertida, er «skammen» ved at teorien ble lansert neppe stor nok til å måtte bytte navn på P. A. Munchs hus på Blindern. Det norske riksvåpenet blir heller neppe skifta ut selv om Vestgården og Aas indignert kan melde at det inneholder «to opprinnelige henrettelsesinstrumenter – korset og øksen» (SH, s. 73).

I slutten av Skammens historie tas omstridte temaer av nyere dato opp, som våpeneksport og uetiske Oljefond-investeringer. Hvorfor ikke føye til miljø- og faunakriminalitet? Utryddelsen av dyrearter er en ting, og hvis menneskeskapte klimaendringer fører til en brøkdel av de konsekvensene som vitenskapen har beskrevet, burde også det forsvare en plass i en «skammens historie», gitt Norges betydelige bidrag til problemene.

Skammens historie har noen mangler i stoffutvalg, analyse og proporsjonering. Jeg vil likevel anbefale boka til lesere uten altfor lang fartstid i historiefaget, gjerne elever i skolen, slik at de sikrer seg noen kritiske holdepunkter til norsk historie. Samtidig bør de, før de leser boka, være erfarne nok i faget til at de ikke tror at dette er den mest representative norgeshistorien. Gi dem et flersidig bilde – slik lærebøkene i skolen faktisk også gjør.

Mer nyansert framstilling

Det farlige demokratiet er mer nyansert. Som antyda ovenfor framstiller Finn Olstad de to hundre årene som har gått siden Eidsvoll som mer av en framgangshistorie: Når han skal analysere «folkestyrets vilkår i Norge gjennom to hundre år» går det helt klart fram at Norge har gjort betydelige framskritt på feltet. En spesiell rolle i fortellingen spiller arbeiderbevegelsens framgang for å mobilisere nye deler av folket. Først måtte stemmerettskampen vinnes for begge kjønn, deretter måtte muligheten til å stemme utvides til faktisk deltakelse i demokratiet. Olstad tar ikke opp alle aspekter ved denne bevegelsen like grundig, blant annet er pressen relativt fraværende,7 men han har et godt grep om sitt spesialfelt fagbevegelsen. Også perioden før arbeiderbevegelsen oppsto er godt beskrevet, og dertil oppdatert med blant annet det nyeste av Knut Dørums forskning om det tidlige lokaldemokratiet.8

farligdemokratiOlstad analyserer som sagt nåtida i lys av demokratikampene særlig på 1800-tallet. Han advarer dermed mot tegn til at tidligere tiders tendenser til formynderskap hos «de opplyste» er i ferd med å gjøre seg gjeldende igjen. Skjer det, vil vilkårene for folkestyre forverres, mener han. Det farlige demokratiet treffer dermed bedre enn Skammens historie i å bruke fortida til å analysere nåtid og framtid. Resonnementene i siste del av Olstads bok vil samtidig være de meste kontroversielle.

Til dels overlapper Olstads arbeid med de av sosiologene som opererer innen feltet som kalles samtidsdiagnose. Olstad har noe nyere sosiologi på litteraturlista, men kunne hatt en mer presis omgang med sentrale begreper i moderne sosiologi som «kolonisering av livsverden» og «biomakt». Et spørsmål som han ikke svarer helt på er hvordan og hvorfor akkurat Norge skulle klart å unngå tendensene til «kolonisering av livsverden» og «biomakt» når dette er generelle modernitetstrekk i hele verden.

Det er likevel et poeng at den typen formynderskap som «biomakt» innebærer er en arv fra eneveldets tidsalder. Biomakt, som henger sammen med panoptisk makt, er ifølge Michel Foucault statens «maktteknologier» for å skape orden i et moderne samfunn.9 Panoptikonet (et fengsel der alle bevegelsene til de innsatte skulle kunne ses til enhver tid) ble for øvrig oppfunnet av Jeremy Bentham i 1799.

Olstads uklare betegnelse «folket»

Stadig i Det farlige demokratiet ymtes det frampå om at dagens elite lever i en slags boble for intellektuelle. Det er ikke bare i innledningen – gjennom den tidligere siterte salven om innvandringskronikker – at Olstad lokker med sannhetsord som debattredaktører tidligere ikke har villet trykke. Særlig bokas siste del som analyserer formynderskap i dag inneholder personlige synspunkter retta mot den politiske eliten.

Denne kildeoppsummeringen til Olstad er symptomatisk for den personlige og politiske tonen i boka: «som så ofte ellers var nok folkelige erfaringer mer å stole på enn de intellektuelles boklærde fantasier» (DFD, s. 71). Olstad handler vel likevel som en intellektuell ved å skrive denne boka. Kan han da også være folkelig? Støtter ikke han seg egentlig mer på tekst- og boklærdom enn på «erfaringer»?

I tillegg til å ikke definere spesifikke kriterier for folkestyre, er også folket et begrep hvis innhold er litt uklart hos Olstad. Ordet er imidlertid særlig viktig, da bokas siste kapittel utgjøres av et lengre resonnement om at det norske folk i dag utsettes for formynderskap.

Utgangspunktet i denne diskusjonen er at dagens politikk preges av økt rettsliggjøring, en «outsourcing» av beslutninger fra demokratiet til byråkratiet og eventuelt domstolene. Dette har Olstad god empirisk støtte for, blant annet i form av den nyeste maktutredningen (2003). Noe annet blir det når Olstad skal eksemplifisere hva det er som utsettes for rettsliggjøring.

Rettsliggjøringen generelt er styrt av en underliggende tendens til politisk paternalisme/ maternalisme, altså velvilje: Innføring av stadig flere lover og reguleringer er ment godt. Olstad låner derfor Terje Tvedts velkjente begrep om bistandspolitikken, «godhetsregime», og vil overføre det til «innvandrings- og integreringspolitikken». Den «administrative makt», altså embetsmennene og -kvinnene i staten, har påtvunget «et motvillig folk» ulike godhetstiltak. Siden Olstad mener det er «omstridt i befolkningen» å handle velment på dette innvandringsfeltet i særdeleshet, har politikkskaperne sett seg nødt til å «forme opinionen». Eliten «lytter ikke» til folket og skaper dermed «ubalanse i vårt demokratiske samliv» (DFD, s. 236-245). Olstad mener altså også at denne tenkningen essensielt er den samme som preget 1700-tallets opplyste enevelde og 1800-tallets formynderstat: Politiker-toppene ville dengang som nå foreta «de riktige politiske og moralske valg», noe som vel å merke er «noe helt annet enn flertallsoppfatninger i folkedypet» (DFD, s. 226-227).

Det er særlig Arbeiderpartiet som står bak denne utviklingen, mener Olstad. Særlig er det dette maktvante partiet som i de seinere år har neglisjert å lytte til «folkedypet». I en sammenlikning mellom Arbeiderpartiets historiske epoker mener Olstad at partiet i dag «ikke lenger er kanal for vanlige arbeidsfolk uten særlig formell utdannelse inn i det politiske liv». Dermed er en «demokratisk kanal blitt tettet» (DFD, s. 225-226, 264), selvfølgelig med uheldige effekter på graden av folkestyre.

Olstad ser riktignok at FrP i de siste årene er blitt et «mer utpreget arbeiderparti» enn AP hva gjelder rekruttering og stemmegrunnlag (s. 225). Samtidig gir han ikke uttrykk for at FrP gjenåpner noe av rommet som ble stengt for vanlige folk i den demokratiske kanalen. Dette kunne vært begrunnet bedre. Er det fordi Olstad mener at arbeidsfolk egentlig ikke bør stemme høyrepartier, da det er mot deres økonomiske interesser? Det er et vanlig resonnement.10 Foretar ikke da Olstad en moralsk bedømmelse av manglende velmenthet ved FrP-politikk, det samme han anklager Arbeiderpartiet for å gjøre? Eller er det simpelthen fordi han mener FrP er en del av den samme eliten? Det forklarer han i så fall ikke.

I et annet tilfelle reflekterer Olstad «over en betegnelse som folket», nemlig i forbindelse med EF-avstemningen i 1972. Han vil nyansere en vanlig forestilling om EF-avstemningen som folkets seier over eliten, og sier: «Det var tross alt bare litt over halvparten som stemte nei til EF. Den andre halvparten tilhørte vel også folket»? (DFD, s. 200). I en sidebemerkning kan det kan bemerkes at alle som ikke stemte, hele 20,8 % av den stemmeberettigede befolkning, vel også tilhørte folket.

Da det rødgrønne samarbeidet prøvde seg for første gang ved valget i 2005 fikk partiene 48 % oppslutning – 49,2 % om også Rødt regnes med. (Valgdeltakelsen var på 77,4 %, nesten like bra som ved EF-avstmningen selv om antall hjemmesittere i absolutte tall er mye høyere nå). Kan likevel ikke de rødgrønne representere folket eller målbære vanlige folks saker, og hva med de andre partiene som fikk 51-52 prosent av stemmene?

Etter min mening klargjør Olstad ikke i stor nok grad hva de folkelige sakene er, og hvilken empiri han har for å påstå at et flertall i folket har undertrykkede meninger om innvandring. Man leter forgjeves etter Olstads refuserte innvandringskronikker. Olstad har likevel mange gode poenger som at folks deltakelse i politiske partier generelt er synkende, og ser heller sitt demokratiske håp i sosiale medier. Han mener at sosiale medier kan føre til økt deltakelse, og refererer til forskning hvor det heter at internettets kommentarfelter holder en høyere kvalitet enn sitt rykte (DFD, s. 245ff, 262, 267).

Inn i sin drøfting kunne Olstad likevel også tatt med mer om minoriteters rettigheter, en sentral del av et moderne demokrati. Kan ingen av de ulike reglene og tiltakene på innvandrings- og integreringsfeltet forsvares som demokratiske tiltak selv om de også delvis kan være styrt av moral og en beskyttende, paternalistisk tendens?

Godt oppspill til debatt

Det er ingen tvil om at Det farlige demokratiet er mer original, nyansert og utfordrer tanken mer enn den tiradepregede Skammens historie. Leseren bør selv ta for seg Det farlige demokratiet for å ta stilling til om min utlegning av Olstads lengre resonnement, og slutningene av det, er rimelige. Finn Olstad har selv skrevet på Historieblogg tidligere,11 og i og med at blogg regnes som et sosialt medium er det dobbelt grunn til å tro at han kanskje ønsker å komme med et tilsvar her. Det farlige demokratiet har tankevekkende empiri og tolkninger, og hadde fortjent en bedre bakside-blurb enn den intetsigende som den har fått: «Interessant og lesverdig. Øystein Sørensen».


Morten Haave er master i historie fra Universitetet i Oslo (2012). Faglig hovedinteresse er politiske strømninger i moderne tid, særlig motstrømsbevegelser som antimilitarismen, som masteroppgaven Fredrik Monsen og antimilitarismen fram til 1915 handlet om. Andre interesser er idrettshistorie og lokalhistorie.


  1. «Grunnloven av 1814: Folkerepresentativ, men ikke demokratisk» av Trine Nickelsen (intervju av Odd Arvid Storsveen) på Apollon.no 12.3.2014; «Rettsstaten kom før demokratiet» av Lars Roar Langslet i Morgenbladet 14.3.2014; «Hva feirer vi?» av Arne Overrein i Klassekampen 15.3.2014  

  2. Fattigunderstøttede menn og kvinner er da som oftest utelatt fra begrepet «allmenn stemmerett», noe de også var fra selve stemmeretten fram til 1919  

  3. Ringvej har skrevet om dette flere ganger tidligere, og seinest i Historisk tidsskrift 1/2014, s. 68-69 og boka Marcus Thrane: forbrytelse og straff (Pax, 2014). Opptil flere andre har skrevet bøker om om Grunnlovens § 2, «jødeparagrafen».  

  4. Grimnes, Ole Kristian m.fl. (2008). Tidslinjer 2. Verden og Norge. Oslo: Aschehoug, s. 78-85  

  5. Begrepet «didaktisk historie» må ikke forveksles med historiedidaktikk, som er en fagdisiplin. Se f.eks. Stugu, Ola Svein (2000). «Frå undervisningslære til teori om historiemedvit og historiekultur – nokre nyare utviklingslinjer i historiedidaktikken». Småskrifter fra Historisk Institutt, NTNU nr. 1. Stugu kommenterer overgangen fra didaktiske formål ved historieskriving til «vitenskapeliggjøring» på s. 2 og behandler begrepet historiebevissthet utover i artikkelen.  

  6. Se for eksempel de to læreplanmålene om nasjonale minoriteter: «drøfte hvordan nasjonalstaten har skapt nasjonal og kulturell samhørighet, men også konflikter og undertrykkelse» og «gjøre rede for den norske nasjonalstatens politikk overfor urfolk, nasjonale og etniske minoriteter på 1800- og 1900-tallet, og diskutere noen konsekvenser av denne politikken». http://www.udir.no/kl06/HIS1-02/Kompetansemaal/?arst=1858830314&kmsn=2002656462, sist besøkt juni 2014  

  7. Dette til tross for at arbeiderpressen var viktig: «Ved å tale deres sak gjorde arbeideravisene seg til vanlige arbeidsfolks nye stemmer i det offentlige liv. Arbeideravisenes fremvekst utvidet derfor ytringsfriheten til grupper som tidligere ikke hadde hatt noe offentlig talerør». Sitat fra Dahl, Hans Fredrik og Bastiansen, Henrik G. Ytringsfriheten i Norge i det 20. århundre. Vedlegg nr. 1 til NOU 1999: 27, s. 51  

  8. Dørum publiserte dette i bokform og artikkelform. Dørum, Knut og Sandvik, Hilde (red., 2012). Opptøyer i Norge 1750–1850. Oslo: Scandinavian Academic Press; Dørum, Knut (2013). «Et oppgjør med eneveldet og standssamfunnet: dannelsen av en folkelig offentlighet i norske bygder 1814-1850». Historisk tidsskrift 92 (1).  

  9. Aakvaag, Gunnar (2006). «Makt og pessismisme i den sosiologiske diskursen om det moderne». Sosiologisk årbok (3-4) s. 11-15. Aakvaag skriver her videre: «Biomakt er, kort fortalt, den moderne statens aktive forvaltning av de menneskene som befinner seg på dens territorium. Der den panoptiske makten forholder seg til kroppen som en maskin som skal disiplineres til å yte, relaterer biomakten seg mer til kroppens biologiske prosesser og livsløpet».  

  10. Mange har i de seinere tiår hevda at økonomisk laverestilte «forledes» til å stemme på partier som ikke vil skape utjevning, gjennom at de helst ledes til å stemme på bakgrunn av verdisaker. Se for eksempel bestselgeren til Frank, Thomas (2004). What’s the Matter with Kansas?  

  11. … og refererer til sitt blogginnlegg, som omhandla «metodologisk nasjonalisme», i sin bok (DFD, s. 291).  

Share

2 Comments

  1. Jeg takker Morten Haave for anmeldelsen, som er den beste jeg hittil har lest om «Det farlige demokratiet», fri for de politiske revirmarkeringer som har preget flere av de andre.Den kritiske diskusjonen her er avgjort til å leve med. Jeg har heller ikke noe behov for å svare i detalj, men kanskje peke på at en del av bemerkningene om det siste kapitlet ville vært mer treffende om det hadde dreid seg om en hel bok, ikke et kort avslutningskapittel.

    Siden jeg nærmest er invitert inn, vil jeg bare få kommentere etterlysningen av en innledende definisjon av demokrati. Det samme møtte jeg i «Frihetens århundre», at jeg ikke på forhånd hadde definert frihet. Men nå tror altså ikke jeg at det er Olstad som skal definere hva frihet og demokrati ER. Det er en form for essensialisme jeg ikke har tro på. Det gjør det nok vanskeligere også for leseren, men slik må det altså være i mitt historiske univers.

    Av den grunn bommer anmeldelsen litt når det skrives at jeg mener at en viss tenkning «essensielt» er den samme som i 1700-tallets enevelde og 1800-tallets formynderstat. Jeg bruker andre uttrykk, som ligner på eller minner om. Det blir ikke helt det samme.

  2. Jeg synes at Morten Haave gav en veldig god anmeldelse av Finn Olstad Det farlige demokratiet og Sigmund Aas Skammens historie. Det inspirerte meg til å lese i første omgang Olstad sin bok. Måtens staten ser på og forvalter demokrati er veldig aktuelt i disse tider. Takker.

Legg igjen en kommentar til Rolf Erik Scott Avbryt svar

Your email address will not be published.

*