Moderniseringsfortellingens tvang. Om oppdragshistorikeren og en av hans mange utfordringer

Det hviler på flere vis et mistenkelighetens skjær over fenomenet oppdragshistorisk forskning. Oppdragshistorie er i regelen ikke forskerinitierte prosjekter. De er i stedet bestilt av og betalt for av en lang rekke ulike oppdragsgivere; de er ikke resultatet av vitenskapsinterne prioriteringer eller problemstillinger, men er i stedet styrt av «markedsmekanismer og jubileenes årstallslogikk», for å sitere Evalueringsutvalget for norsk historieforsknings bitende karakteristikk.

Oppdragshistorikernes bidrag
La meg like godt si det med en gang: jeg mener oppdragsbasert historieforskning er en svært verdifull, om enn ikke problemfri, del av fagets virksomhet. Avgjørende er det at denne finansieringsformen gir anledning til at et mye større antall faghistorikere kan livnære seg av sin forskning. Rent kvantitativt ville norsk historieforskning vært mye fattigere uten oppdragshistorier, både i form av aktivt skrivende faghistorikere og i antall publiserte historietekster. Alternativet til de mange oppdragsfinansierte monografiene er nemlig ikke at den samme forskningsinnsatsen ville bli lagt ned i mer eller mindre frie og grensesprengende forskningsprosjekter innenfor universitetsinstituttene; alternativet er bare at den ikke ville funnet sted i det hele. Men også tematisk ville historieforskningen i Norge vært fattigere uten oppdragssektoren. Den store bredden i typer oppdragsgivere – organisasjoner av alle mulige slag, bedrifter innen svært ulike næringer, kommuner over det ganske land, etater på alle mulige forvaltningsnivå, historielag etc. –fører til at oppdragshistorikere favner om en hel rekke av mangeartede historiske forløp. Oppdragsforskerne medvirker derfor sterkt til en rik, differensiert og levende historieformidling på faglig grunnlag.

Oppdragshistorikeren og markedet
Men oppdragsformen setter også rammer og føringer, langt utover eventuell utilbørlig påvirkning fra oppdragsgiver, som på ulike vis vil kunne påvirke sluttresultatet. Det er nemlig et uomgjengelig faktum at bøkene vi oppdragshistorikere produserer er skrevet på oppdrag. Vi har en oppdragsgiver, og derigjennom et spesifikt mandat og en forpliktelse som går forut for forskningsprosessen. Dag Solstad har, i en omtale av sin egen oppdragsroman om Akers historie, på fyndig vis erklært denne forpliktelsen:

Hva vil det si å skrive ei bok på oppdrag? Jo, det vil si å bruke sine talenter til å skrive ei bok som oppdragsgiverne er fornøyd med. Den som ikke er villig til å innse det, bør ikke ta på seg oppdrag.

Her berører Solstad en essensiell side ved oppdragshistorikerens situasjon, nemlig vår relasjon til markedet: Vi befinner oss i et kontraktsmessig forhold hvor vi skal levere et produkt til en oppdragsgiver, og dette produktet skal ta sikte på å gjøre oppdragsgiver fornøyd, å oppfylle vedkommendes forventninger til det som det er betalt for. Solstads posisjon er imidlertid slett ikke så servil som sitatet gir uttrykk for. Solstad legger nemlig til at oppdragsgiver på ingen måte kan gjøre seg håp om å detaljstyre prosessen eller sluttresultatet:

Oppdragsgiveren kan nok ønske seg ei bestemt bok, men det er ikke sikkert at det er den han får. Ønsker man seg et kunstverk så må man også godta premissene for hvordan et kunstverk blir til. Nemlig at den som skriver forfølger de spenninger han har sett i sitt tema. Det kan føre til at det blir en annen bok enn både oppdragsgiveren og forfatteren egentlig hadde tenkt seg.

Jeg ønsker ikke med dette sitatet å påberope meg retten til å omtale mine egne eller andres oppdragshistoriske forskningsarbeider for «kunstverk», men logikken bør gjelde like mye for faghistorikeren på oppdrag som for den skjønnlitterære oppdragsforfatteren. Målsetningen må være nettopp å følge sin faglige nysgjerrighet som vekkes i omgang med temaets empiri. Det å skrive en oppdragshistorie skal og må ikke være en passiv utredningsvirksomhet som svarer på angitte spørsmål, men heller være en kreativ skrive- og forskningsprosess – som all god forskning.

Men hvordan påvirkes oppdragshistorikernes praksis av deres relasjon til markedet? Hvis vi ser bort fra de tilfeller hvor forskerens penn forsøkes styrt direkte av oppdragsgiver, kan vi da si at oppdragsformen legger føringer i det hele? For å illustrere én side av dette kompliserte spørsmålet, vil jeg ta utgangspunkt i en oppdragshistorie jeg selv var involvert i.

Vann, avløp og bergensk indignasjon

Ved vannposten på 1950-tallet. (Bilde fra boka)

I 2005 ga jeg, sammen med Martin Byrkjeland, ut Byens skjulte årer: Bergens vann- og avløpshistorie 1850-2000. Oppdragsgiver for boken var Vann- og avløpsetaten i Bergen kommune, og dens motivasjon for å engasjere to faghistorikere var dels og klassisk nok et forestående jubileum, men kanskje først og fremst fortørnelse over at Oslo vann- og avløpsetat hadde tillatt seg å få en bok skrevet av en profesjonell historiker. Det var da vitterlig Bergen som hadde landets første moderne vannverk (i betydningen støpejernsrør), informerte en indignert direktør oss forfatterne ved vårt første møte.

 

Både tema og motivasjon gir kan hende ikke de største forhåpninger til et slikt verk (vitsene pleide å sitte løst da man presenterte seg som avløpshistoriker…). Men rent utover å få presentert dette faktum, at det var i Bergen at landets første vannverk med støpejernsrør sto klart i 1854-55, så fikk vi frie rammer. Ideer om en forventet lesergruppe la heller ikke bånd på oss forfatterne, det var ikke særlige forhåpninger om store salgstall for boken.

Forskningsprosessen ble imidlertid en særdeles spennende tid. Gjennom å utforske vann- og avløpshistorien, på fritt grunnlag, fikk vi anledning til å analysere hvordan en by bygget ut sin infrastruktur, hvordan stedets topografi grunnleggende preget byens utvikling og hvordan boforhold og hygiene endret seg, for å nevne noe. Resultatet ble en bok om sosialhistorie, politisk historie og teknologisk historie, som er det første større forskningsbaserte bidraget til byens historie i et 150-årig perspektiv siden utgivelsen av Bergen bys historie på midten av 1980-tallet. Et oppdragsverk, bergensk indignasjon og et jubileum muliggjorde dette.

Giardia tok livet av framskrittet
Avslutningen på dette prosjektet ble imidlertid, og uvant nok for en historiker, dramatisk påvirket av samtidige hendelser. Etter at jeg hadde fullført et siste, begeistret kapittel som sluttet med hvordan vannverket på Gullfjellet i Bergen endelig sto ferdig nærmere år 2000 og sørget for rent vann til byen i overskuelig framtid, så begynte det høsten 2004 å dukke opp noen bekymringsmeldinger i Bergens Tidende om en spesielt ondsinnet mageparasitt som hadde dukket opp i Bergen. Jeg måtte be om å få manus tilbake og jeg la inn noen formuleringer i teksten, som refererte til bare et par dager gamle avisartikler, hvor en mulig vannbåren parasitt kunne ha forårsaket en større epidemi. Martin Byrkjeland gjorde det samme for andre deler av manus. Dette var før hele landet kjente parasitten Giardia lamblia, rundt fem tusen bergensere hadde blitt syke, og vann- og avløpsdirektøren, som hadde vært primus motor for bokprosjektet, hadde måttet gå av.

En ting var at lanseringen av boken fullstendig druknet i Giardiasaken, men saken fikk også varig påvirkning på meg som historiker og tydeliggjorde et muligens generelt problem med mange oppdragshistorier. Giardia-parasitten tok effektivt livet av den entydige moderniseringsfortellingen som lå som et uuttalt premiss for hele min tenkning om vann- og avløpshistorien – en tenkning jeg tør anta at jeg ikke har vært alene om i lignende oppdrag. Det er fort gjort, tror jeg, når man skal skrive om en etats historie, at man starter med en elendighetsbeskrivelse cirka 1850 eller når startpunktet er, og så følge etatens menn som med ny teknologi og planmessighet legger skitten og kaoset under seg før de etter 150 år står framme ved målet – vår tid – hvor orden og rasjonalitet har vunnet en endelig seier. Teleologien er selvsagt snublende nær i slike fortellinger; narrativet blir låst i en strømlinjeformet bevegelse mot dagens trygge tilstand og teknologiske triumf. Giardiaen synliggjorde for meg det uvisse i øyeblikket og fremtiden – og dermed også i alle øyeblikk og alle fremtider, også de historiske; og dermed nødvendigheten av å åpne opp for det uvisse og det usikre, også for mine historiske aktører i deres historiske situasjoner.

Vann- og avløpsboken tror jeg ikke skiller seg negativt ut i forhold til mange slike 150-års historier når det gjelder en viss teleologisk tendens, og teleologi er på ingen måte en svakhet som er forbeholdt oppdragshistorikere, men heller en stadig trussel for alle historiske framstillinger. Likevel tror jeg det særlig for oppdragshistorikeren er verdt å være på vakt. Selv om vi får frihet til ”å skrive det vi vil”, så får vi like fullt oppgitt oppdragets tema, geografisk beliggenhet og tidsavgrensning. Historiefortellingens hovedaktør(er), åsted og ”fra-til retning” er altså gitt på forhånd, noe som lett kan fange forskeren og hans fortelling i de forventede utviklingslinjer som ligger i oppdraget.

Utfordringen
Oppdragshistorikeren kan møte mange utfordringer, men den, i mine øyne, kanskje viktigste føringen for oppdragshistorikerens arbeid, ligger i det enkle og nærmest banale faktum at oppdragsgiver har bestemt temaet og angitt tidsperioden man skal behandle. Utgangspunktet og sluttpunktet er med andre ord gitt. Historien som skal fortelles får dermed definert sin fra-til-retning på forhånd. Det historiske objektet inngis på denne måten en historisk konsistens, en enhet på tvers av tid, og dette skjer ikke på bakgrunn av en åpent spørrende historiker som avgrenser sitt objekt i en induktiv forskningsprosess, men er gitt a priori av oppdragsgiver. Slike rammer tror jeg kan gi anstøt til at historikeren lett kan henfalle til teleologi og rettlinjete og forenklete framskrittshistorier. Dette er selvsagt ikke svakheter som hefter ved oppdragshistoriesjangeren alene, men er uansett en fallgrube man bør være oppmerksom på når rammene for det historiske undersøkelsesobjektet er gitt på forhånd.

Litteraturliste

  • Forskningsrådet: Evaluering av norsk historiefaglig forskning. Bortenfor nasjonen i tid og rom: fortidens makt og fremtidens muligheter i norsk historieforskning, Oslo 2008: 167.
  • Dag Solstad: «Romanen på oppdrag» i 14 artikler på 12 år + 3 essays. Oktober forlag, Oslo 2001: 110
  • Martin Byrkjeland og Morten Hammerborg: Byens skjulte årer: Vann og avløp i Bergen gjennom 150 år. Bergen kommune, Bergen, 2005.
  • Tor Are Johansen: Under byens gater: Oslos vann- og avløpshistorie. Oslo kommune – Vann- og avløpsetaten, Oslo, 2001.

Morten Hammerborg er forsker 2 ved Uni Rokkansenteret. Dette innlegget er et tilrettelagt utdrag av hans artikkel «Oppdragshistorikeren: mellom et bundet mandag og den tomme frihet» som ble publisert i Historisk Tidsskrift 3/2011.

Share

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*

Siste fra 1800-tallet

En pittoresk reise

Den finlandssvenske landmåleren, kartografen, offiseren og amatørkunstneren Wilhelm Maximilian Carpelan (1787–1830) forstås som
Gå til begynnelsen