Botanisk hage på Tøyen og Frederik Christian Schübelers betydning for norsk hagebruk

1. juni 1814, knappe tre år etter Universitetet i Oslo, ble Universitetets botaniske hage på Tøyen grunnlagt. Samme dag ble hagens første bestyrer, Christen Smith, utnevnt til professor i botanikk og statsøkonomiske vitenskaper. Koblingen mellom naturvitenskap og økonomi kan saktens virke underlig i våre dager, men i 1814 ble den ansett som viktig for å oppnå materielle framskritt i Norge, og Smiths professorat ble tillagt stor strategisk betydning. Dessverre ble Smith et botanisk stjerneskudd. Han døde på Kongofloden, som deltager på en britisk ekspedisjon, i september 1816, ikke fullt 31 år gammel.

Av: Liv Borgen.

Forut for opprettelsen av Botanisk hage hadde den engelske handelsblokaden under Napoleons-krigene ført til kornmangel og hungersnød i landet, og ett av målene for det norske universitetet var å kartlegge landets naturressurser, både mineraler, dyr og planter, slik at landet ble selvforsynt med alle nødvendige varer. Botanikk var viktig for å styrke landets jord- og hagebruk og finne fram til nye nyttevekster, og opprettelsen av Botanisk hage må forstås i lys av behovet for selvforsyning.

I dag er Botanisk hage på 150 mål. I starten var hagen på bare 75 mål, men stor sett med datidens øyne. Begrunnelsen for størrelsen var at hagen skulle tjene flere formål. Den skulle ha vitenskapelige samlinger til bruk i forskning, undervisning og folkeopplysning, den skulle drive dyrkingsforsøk med økonomisk viktige planter og slik bidra til å styrke norske næringsinteresser, og den skulle være park for byens borgere.

Helt siden starten har Botanisk hage vært en inspirasjons- og kunnskapskilde innen botanikk og hagebruk og besvart spørsmål, både fra offentlige instanser og privatpersoner. De fleste bestyrerne har utvilsomt lagt mest vekt på botanikken og de vitenskapelige samlingene. Bare én av dem, Frederik Christian Schübeler, har vært mest opptatt av nyttevekster og hagebruk. Her vil jeg derfor konsentrere meg om Schübeler og hans innsats for norsk hagebruk.

Et virke som lege tar brått slutt

Schübeler ble født i Fredrikstad i 1815. I barne- og ungdomsårene viste han stor interesse for naturvitenskapene og samlet både stein og planter, men beskjeftigelse med naturvitenskap bød ikke på de mest lovende framtidsutsiktene i første halvdel av 1800-tallet. Han valgte derfor å studere medisin og tok medisinsk embetseksamen i 1840.

Etter endt utdannelse virket han som lege, først som kandidat og reservelege ved Rikshospitalet i tre år og deretter som privatpraktiserende lege i Odal og Lillesand. I 1846 ble han utnevnt til lege i infanteribrigaden i Bergen. Det ble et vendepunkt i hans medisinske løpebane. Han unnlot å møte fram til eksersis, med den begrunnelse at han ikke hadde mottatt noe offisielt skriv om utnevnelsen. Som straff ble han dømt til én måneds arrest på Bergenhus festning, men han søkte og fikk avskjed i nåde samme år.

I 1848 skaffet venner ved universitetet ham statsstipend og stipend fra Det Kgl. Selskab for Norges Vel for å sette seg inn i botanikk og praktisk hagebruk. I en alder av 33 år vendte han dermed tilbake til ungdommens interesser. I tre år reiste han rundt i Europa og arbeidet i private gartnerier, botaniske hager og arboret. I tillegg til å oppnå praktisk gartnererfaring knyttet han mange kontakter. Et annet resultat av reisen var blant annet Haandbog i Havedyrkingen I. Om Dyrkning og Behandling av Kjøkkenvæxter, som kom ut i 1850.

Det norske hagebruks far

Frederik Christian Schübeler. Samtidig avisutklipp. Ukjent opphavsperson. Museum for universitets- og vitenskapshistorie/Universitetshistorisk fotobase, UiO.
Frederik Christian Schübeler. Samtidig avisutklipp. Ukjent opphavsperson. Museum for universitets- og vitenskapshistorie/ Universitetshistorisk fotobase, UiO.

Da han kom tilbake til Norge i 1851, fikk Schübeler sine første ansettelser ved universitetet og ble stipendiat i botanikk, konservator ved Botanisk museum og bestyrer for Botanisk hages forsøksvirksomhet, i første omgang for ett år og fast fra 1852. Forsøkene holdt han gående i 40 år. I 1860 bevilget Stortinget penger til dyrkingsforsøkene, og Botanisk hage ble organisert i to avdelinger, én botanisk og én økonomisk. Schübeler ble bestyrer for den økonomiske og gikk av som stipendiat. Den økonomiske avdelingen inkluderte også en objekt-samling for økonomisk botanikk som Schübeler hadde startet i 1851.

Schübeler har med rette blitt kalt «det norske hagebruks far». Han gjorde studier av nyttevekster til sin livsoppgave, og gjennom stor litterær og praktisk innsats bidro han sterkt til hagebrukets fremme i Norge i siste halvdel 1800-tallet. Under mottoet «Dyrk verdifuldere vekster» tok han alle midler i bruk for å fremme norsk hagebruk. Han skrev flere hagebøker og mange artikler, holdt foredrag, arrangerte utstillinger, ga praktisk opplæring av gartnere og brevvekslet med ivrige amatører over hele landet. I 1865 ble hans innsats for å heve standarden i norsk hagebruk belønnet med Det Kgl. Selskab for Norges Vels gullmedalje, «i betraktning av hans heldige og nidkjære bestrebelser for å fremme havedyrkingen i vårt land».

Forsøksvirksomhet i hele landet

Riktignok hadde forsøk med nyttevekster vært en viktig oppgave for Botanisk hage helt fra starten av og til en viss grad foregått i regi av overgartner Siebke i mange år. Men det var først da Schübeler ble bestyrer for forsøksvirksomheten at den skjøt fart for alvor. Samtidig startet han arbeidet med å skaffe seg oversikt over Norges viltvoksende og dyrkede nyttevekster, både kulturhistorien, bruksområdene og klimakravene.

Med base på Tøyen satte han framfor alt i gang en storstilet forsøksvirksomhet over hele landet og vervet et omfattende kontaktnett av såkalte «forsøksverter» blant prester, prestefruer, leger, lærere og bønder. På denne måten etablerte han – uten utgift for staten – nærmere 80 forsøksstasjoner, dit han hvert år sendte frø og planter fra Tøyen for utprøving under ulike klimaforhold.

I 1860 hadde han 15 000 planter for utprøving på Tøyen, og hos disse registrerte han når de blomstret og satte modent frø, når løvtrærnes blader sprang ut og falt av og livslengde fra såing til modning hos ettårige planter – og han fikk sine forsøksverter til å gjøre det samme! Målet var å fastslå klimatiske grenser for kulturplanter i Norge og å fremme norsk frøavl. Mens han lyktes med det første, ble det siste en nokså mislykket affære.

Schübelers forsøksvirksomhet har utvilsomt hatt stor betydning for utviklingen av hagebruket i hele landet, ikke minst i Nord-Norge. Der hadde han 15 forsøksstasjoner. En av Schübelers mange forsøksverter i nord var prestefruen i Tysfjord i Nordland, Louise Holm. Noen av hennes minner om forsøksvirksomheten i prestegårdshagen er trykt i Norsk Havetidende i 1915. Der skriver hun blant annet:

Hvor mange av os prestefruer og andre, der har hat en have og drevet den med interesse, kjender ikke professor Schübelers navn, enten gjennom hans greie lille havebok eller ved at arbeide i hans tjeneste og omdanne sin lille have til en forsøksstation for ham. […] Hver vaar fik jeg en pakke frø, gjerne 100 forskjellige sorter, der nøie maatte passes og for hver noteres, naar de saaddes, blomstret, deres høide og om de satte modent frø som da maatte sendes inn.[…] Jeg gjorde hver vaar indsigelse mot de mange sorter, men professoren lot, interessert for sin videnskap, ikke til at forstaa det, ti for hindringer hadde professor Schübeler et lukket øre

Tysfjord prestegård. Illustrasjon i Schübelers Viridarium Norvegicum. Norges Væxtrige, 1889. Prestefruen her var en av Schübelers forsøksverter

Foreningsdannelse

Schübeler var initiativtager til mange foreninger. Alt i 1852 var han med på å stifte Polyteknisk forening og satt i redaksjonskomitéen for foreningens tidsskrift, Polyteknisk Tidsskrift, der han skrev om nye nyttevekster. Det er interessant at det botaniske og matnyttige sto så sentralt ved dannelsen av denne foreningen, på samme måte som det gjorde ved alt Schübeler foretok seg. Schübeler innså også tidlig behovet for bedre organisering av den gryende hagebruksinteressen i Norge. Han var primus motor ved stiftelsen av Christiania Haveforening i 1863 og ledet denne foreningen fram til 1874. Den skulle primært være en gartnerforening, men omfattet også amatører. I 1875 ble foreningen nedlagt og erstattet av Christiania Gartnerforening, en ren gartnerorganisasjon, som senere gikk inn i paraplyorganisasjonen Norsk Gartnerforbund. Schübeler er derfor tillagt æren av å ha organisert gartnerne i Norge.

I 1884 ble Selskabet Havedyrkningens Venner stiftet, etter initiativ fra Schübeler og andre. Denne foreningen, en landsdekkende forening for hageamatører, skiftet navn til Det norske hageselskap i 1939. I 1885 ble Schübeler selskapets første æresmedlem, og i 1901 hedret det ham ved å reise et minnesmerke på graven hans i Christiania. Schübeler har også fått æren av å ha startet de norske hage- og landbruksutstillingene. Etter mye strev arrangerte han den første i 1852, i et par rom i Tøyen hovedgård. Etter personlig å ha stått for tolv slike utstillinger, som raskt vokste i både omfang og anseelse, anså han virksomheten for å være i god gjenge og overlot ansvaret til Selskabet Havedyrkningens Venner i 1884.

Gartnerutdannelse og folkeopplysing

Schübeler ga også praktisk opplæring av gartnere på Tøyen. I mange år hadde han tre gartnerlærlinger og dessuten flere bondegutter under opplæring i gartnerfaget i sommerhalvåret. Bondeguttene kom med støtte fra egen kommune eller Det Kgl. Selskab for Norges Vel. I tillegg hospiterte årvisst de 19 elevene ved Akershus Amts landbruksskole på Abildsø hos ham. Foruten å styrke landets utdannelse av gartnere, ga denne virksomheten ekstra arbeidskraft i hagen. Det kom vel med, for i 1863 hadde hagen omlag 17 000 ulike planter i kultur, mens arbeidskraften bare besto av én gartner, én gartnerassistent, to gartnerdrenger, to husmenn og tre lukekoner (jf. bildet under). Lønnen til arbeidsfolkene var en stor utgiftspost på hagens knappe driftsbudsjett. Når bevilgningen ikke strakk til, fant Schübeler det nødvendig å delta i hagearbeidet selv. Han hadde egen trillebår, og det var ikke uvanlig å møte professoren med trillebår og hageredskaper i Botanisk hage.

Fra 1850 til 1890 økte den norske hagebrukslitteraturen betydelig i omfang, først og fremst takket være Schübelers energiske innsats. Han skrev flere hagebøker, blant annet den populære Havebog for Almuen: Kjøkkenhave (1856) og Kjøkkenhaven, dens Brug og Nytte i Husholdningen. Et Skrift for Folket (1865). Begge kom i tre opplag. Den siste ble oversatt til islandsk, svensk og finsk og trykt i til sammen ca. 20 000 eksemplarer. Foruten disse og andre hagebøker, skrev han artikler i aviser, tidsskrifter og blad, samt brosjyrer om mange ulike emner. Blar vi i Kleppas botaniske bibliografi fra 1973 finner vi henvisninger til Schübeler nær sagt på annen hver side, og hans omfattende skriftlige produksjon utmerker seg ved å være lettlest og nærmest fri for fremmedord. I hagebrukssammenheng kan blant annet nevnes bidrag om gulrot, pepperrot, bringebær, treforedling, treplantinger og hekkplanter.

borgen_gamlehagen
Hagens folk foran Tøyen hovedgård i 1870-årene. Schübeler sitter med hatt i hånden. Bildet viser noen av funksjonene de ansatte utførte. Botanisk hage var lenge en mannsdominert arbeidsplass, men lukingen ble utført av kvinner. De ble kalt lukekoner. Kvinnen med hånden på gresset må være en slik lukekone. Ukjent fotograf. Museum for universitets- og vitenskapshistorie/Universitetshistorisk fotobase, UiO.

Forsøk med kulturplanter — en kilde til strid

Kobberstikk av planen for Botanisk hages eldste del. Overgartner Johan Siebke fulgte denne planen da han anla Botanisk hage på Tøyen i årene 1814—18. Et stort areal i vest var satt av til forsøk med kulturplanter. Naturhistorisk museum, UiO
Kobberstikk av planen for Botanisk hages eldste del. Overgartner Johan Siebke fulgte denne planen da han anla Botanisk hage på Tøyen i årene 1814—18. Et stort areal i vest var satt av til forsøk med kulturplanter. Naturhistorisk museum, UiO

Schübelers stadig mer omfattende forsøksvirksomhet førte til en bitter strid med Botanisk hages daværende bestyrer, M. N. Blytt. Blytt la vekt på grunnforskning, systematikk og vitenskapelige samlinger og hevdet at forsøk med kulturplanter ikke var hagens oppgave. Striden førte til at Schübeler ikke fikk noen overordnet stilling mens Blytt levde. Da Schübeler søkte stillingen som overgartner etter Siebke i 1857, var det undergartner Niels Green Moe som gikk av med seieren i kampen om stillingen. Etter at M. N. Blytt døde i 1862, var det bestyrerstillingen kampen sto om. Schübeler var – nok en gang – en aktuell kandidat og hadde styrket sitt kandidatur. Han hadde nettopp utgitt Die Culturpflanzen Norwegens i 1862, og det vakte betydelig oppsikt, både hjemme og ute. Et utdrag, Synopsis of Vegetable Products of Norway, ble også trykt i 1862, i forbindelse med verdensutstillingen i London. Der hadde Schübeler egen utstilling av ca. 300 objekter dyrket i Botanisk hage. Utstillingen fikk 1. premie. Det samme fikk hans håndkultivator. Sterke krefter arbeidet for å sikre Schübeler mulighet til å fortsette forsøkene med kulturplanter. Det gjorde at vekten vippet i Schübelers favør. Høsten 1863 ble han konstituert som bestyrer av hagen og lektor i botanikk, og i februar 1864 ble han utnevnt til lektor i botanikk. Men ikke før i 1866, fire år etter Blytts død, ble han utnevnt til professor i botanikk og bestyrer av Botanisk hage.

Spor etter Schübeler i Botanisk hage

Helt fra han startet sitt virke i Botanisk hage satte Schübeler sitt preg på hagen. Våren 1856 plantet han 20 000 trær og busker, og plantingen fortsatte. Flere av trærne vokser i Botanisk hage den dag i dag. Men det viktigste som skjedde i Schübelers bestyrerperiode, var at nye veksthus ble oppført. Palmehuset sto ferdig i 1868 og Victoria-huset i 1876. På begynnelsen av 1860-tallet var nemlig de første veksthusene blitt så falleferdige at Schübeler ikke lenger fant det økonomisk forsvarlig å bruke penger på reparasjoner. Samtidig forgikk det en diskusjon ved universitet om å flytte hele hagen til Tullinløkka for å samle all naturvitenskap på ett sted. Først da det var vedtatt at hagen skulle bli værende på Tøyen, bevilget Stortinget penger til nye veksthus.

Det var sikkert et stort økonomisk løft for det fattige Norge å bygge nye veksthus, og de nye ble mye bedre enn de gamle, men dessverre mye mindre og mye lavere enn planlagt. Det var noe Schübeler klaget over like til det siste. Men fortsatt er dette de eneste utstillingsveksthusene i Botanisk hage, og de er fredet. Etter at Victoria-huset var reist, plantet Schübeler tempeltreet Ginkgo biloba sør for huset i 1879. Det er i dag ett av de eldste og største tempeltrærne i Norge.

Ingen stor teoretiker, men en original og uredd forsker

I 1860 framsatte Schübeler seks teser, som han kalte «naturlover», på et landbruksmøte i Gøteborg. Disse tesene skaffet ham en æresdoktortittel ved universitetet i Breslau i 1861. Tesene tok blant annet opp potensialet for frøavl i Norge. Schübeler hevdet at plantene ble arvelig påvirket av miljøet, for han mente å finne belegg for at planter nordpå ga større og tyngre frø og større og kraftigere planter i neste generasjon enn planter sørpå. Han forestilte seg derfor at Norge kunne bli et sentrum for frøavl i Europa og ha eksport av frø som en viktig inntektskilde. Selv om han hadde forsøkt å kontrollere resultatene ved parallelle forsøk flere steder, kunne ikke senere forsøk bekrefte hans resultater, og han oppnådde heller ikke at Norge forsynte det øvrige Europa med frø.

At utviklingen av norsk frøavl gikk sakte, var noe han klaget over like til det siste, men han trøstet seg med at Linné hadde klaget over det samme på 1700-tallet. Mangelen på entusiasme for en nasjonal frøavl var dermed ikke et særnorsk fenomen. Blant annet var Schü- beler opptatt av at Norge skulle være selvforsynt med humle til ølbryggeriene – i stedet for å innføre humle fra Bayern og Bøhmen. Derfor skaffet han røtter av en god sort fra Bøhmen i 1861 og anla humlehager på to steder i Botanisk hage, en i utstillingene og en for oppformering og distribusjon. Været året etter var ikke bra for humledyrkingen, men etter hvert gikk det bedre. I juni 1873 noterte Schü- beler at humlen vokste 18 cm i døgnet i Botanisk hage. I 1878 skaffet han 14 nye humlerøtter, i et nytt forsøk på å fremme frøavl av humle i Norge.

Det er interessant at Norsk genressurssenter i dag opplever økt etterspørsel etter norske humletyper, samlet inn fra ulike steder i Norge på 2000-tallet. Noen av disse humlene kan stamme fra Schübelers forsøksvirksomhet rundt om i landet.

For ettertiden framstår Schübeler som en uredd og original forsker. Han bidro også til å gjøre norske kulturplanter og norsk natur kjent i utlandet gjennom Culturpflanzen Norwegens (1862, 197 sider) og Die Pflanzenwelt Norwegens. Ein Beitrag zur Natur und Culturgeschichte Nord-Europas (1873–75, 468 sider). Hans vitenskapelige forfatterskap spente over et vidt felt, og han var æresmedlem i en lang rekke foreninger, både i inn- og utland. I 1874 møtte han som Norges representant ved den internasjonale botaniske kongressen i Firenze. Etterpå ble han utnevnt til ridder av den italienske kroneorden, men noen orden ønsket han ikke å motta og sendte den i retur. Det er likevel ikke de teoretiske bidragene til botanikken han blir husket for, men innsatsen for hagebruket. Først og fremst har hans trebinds verk Viridarium Norvegicum. Norges Væxtrige. Et bidrag til Nord-Europas Natur- og Culturhistorie (1885–89, 1876 sider) blitt stående som et varig minnesmerke over hans innsats for norsk botanikk og hagebruk. I dette verket angis nordgrenser, høydegrenser, blomstringstid, frøsetting og kulturhistorie for mange tusen arter, og det blir fortsatt sitert. Schübeler døde i 1892, 77 år gammel, etter mange lange og travle arbeidsdager i botanikkens og hagebrukets tjeneste.

Utsikt fra Ekeberg. Botanisk hage i forgrunnen til høyre. Maleri av Peder Andersen Balke, trolig fra begynnelsen av 1820-tallet. Original ved Oslo museum.
Utsikt fra Ekeberg. Botanisk hage i forgrunnen til høyre. Maleri av Peder Andersen Balke, trolig fra begynnelsen av 1820-tallet. Original ved Oslo museum.

* * *

Liv Borgen er professor i botanikk ved Universitetet i Oslo.

Denne artikkelen er del av samarbeidet mellom Lokalhistorisk magasin og historieblogg.no. Den er tidligere publisert i Lokalhistorisk magasin 2/2015.

Bildet øverst i artikkelen viser dammen i Victoria-huset og den berømte Victoriavannliljen, som Schübeler skaffet i 1879. I bakgrunnen til høyre står Schübeler — mannen med tversoversløyfe — og overgartner N. G. Moe. Ukjent fotograf. Oslo museum

* * *

Kildehenvisning

  • Borgen, Liv (2014). Botanisk hage 1814-2014. Historien om en hage. Fote: Guri Dahl. – Forlaget Press, utgitt i samarbeid med Naturhistorisk museum, UiO. 335 sider
Share

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published.

*